Vær terminologi

Aeronautical Fixed Telecommunication Network (AFTN) er et verdensomspennende kommunikasjonsnettverk for utveksling av informasjon vedrørende luftfarten, deriblant meteorologisk informasjon.

Beskrivelse

Den norske delen av AFTN heter NAIS.

Above Ground Level (AGL) er høyde over bakken.

Se også

• Above Mean Sea Level (AMSL)

Flymeteorologi er værvarsler som gjelder luftfarten.

Organisering

I Norge er det Flyværtjenesten som utsteder disse varslene.

Aircraft Report (AIREP) er en rapport fra et in-flight luftfartøy til en bakkestasjon om blant annet værforhold fartøyet har møtt på.

Beskrivelse

De meteorologiske forholdene som vanligvis rapporteres er ising, turbulens og vindskjær.

Aircraft Meteorological Data Relay (AMDAR) er et system for å samle inn og formidle meteorologiske data fra rutefly.

Beskrivelse

Dataene er innsamlet ved hjelp av de instrumentene som allerede er montert i flyet, så som statisk luftinntak og utvendige termometere, og fra flyets navigasjonssystemer. Disse dataene blir behandlet før de blir sendt til en bakkestasjon ved hjelp av radio, eventuelt via en satelitt.

Ikke alle rutefly har systemet installert.

I værvarslingen

AMDAR blir noe brukt i flyværvarslingen, men mest i varslingsmodeller som supplement til radiosondeoppstigninger.

Se også

• Radiosonder

Above Mean Sea Level (AMSL) er høyde over middelvannstand, populært kalt høyde over havet.

Se også

• Above Ground Level (AGL)
• Middelvann

AMSU-A1/A2 (Advanced Microwave Sounding Units) er et instrument som kartlegger Jordas temperatur- og fuktighetsprofil fra jordoverflaten til øvre stratosfære, samt registrerer snødekke og iskonsentrasjon i havet.

Se også

• Polarbanesatellitter

Area of Responsibility (AOR) er en underinndeling av Flight Information Region (FIR) for luftrommet.

Beskrivelse

Norway Flight Information Region (FIR) en delt opp i følgende Area of Responsibility (AOR):

• Bodø AOR
• Stavanger AOR
• Oslo AOR.

Grovt sett kan man si at ansvarsfordelingen er slik:

• MWO Tromsø tar seg av Bodø AOR nord for 65°N og Bodø Oceanic FIR.
• MWO Bergen tar seg av Bodø AOR sør for 65°N og Stavanger AOR.
• MWO Oslo tar seg av Oslo AOR.

Se også

• FIR
• MWO
• DMO

ASCAT (Advanced Scatterometer) er en avansert utgave av en værradar.

Beskrivelse

Eldre værsatellitter har også hatt værradar om bord, men mindre avanserte. Måler vindstyrke, vindretning, snø- og teleforhold.

Se også

• Polarbanesatellitter
• Scatterometer

Automatic Terminal Information Service (ATIS) er en kontinuerlig og automatisk radiosending fra enkelte lufthavner.

Beskrivelse

Inneholder landingsinformasjon til innkommende luftfartøyer. METAR med trendvarsel er en del av denne sendingen.

ATOVS (Advansed TIROS N Operational Vertikal Sounder) er et system som kombinener data fra flere satellittinstrumenter.

Beskrivelse

ATOVS gjør det mulig å få data fra områder med få bakkeobservasjoner. F.eks. er det mulig å finne vinder og fuktighet i ulike lag av atmosfæren. ATOVS beregner, på grunnlag av strålingsegenskapene for gassabsorbsjon, et vertikalt snitt gjennom atmosfæren. Gassabsorbsjon vil si at ståling med spesielle bølgelengder bli absorbert av feks Ozon, vanndamp eller Karbondioksid. Den absorberte energien vil ikke samles i atmosfæren. De ulike gassene avgir derfor energien i form av stråling med spesielle bølgelengder. Denne strålingen brukes av ATOVS.

Bruksområde

Oppløsningen i data fra instrumentene som inngår i ATOVS er dårligere enn for AVHRR og er ikke like enkelt å visualisere. ATOVS data brukes blandt annet i værvarslingsmodeller. Vi har for øyeblikket ikke lagt ut noen eksempler på data hentet fra ATOVS.

Se også

• Polarbanesatellitter
• Tolkning av satellittbilder
• AVHRR (Advanced Very High Resolution Radiometer)

Utsnitt av AVHRR data over Norge på en godværsdag. Oppløsningen i dette bildet er på 3 km. Bilde: met.no

AVHRR (Advanced Very High Resolution Radiometer) er et instrument som gir dag- og nattbilder av jordoverflaten, hav og skyer. Registrerer overflatetemperatur, is, snø, og vegetasjon.

Beskrivelse

Instrumentet har et speil som roterer om satellittens bevegelsesrettning og gjengir områder den passerer over. Området blir forstørret av et teleskop slik at stråling fra små felter treffer de ulike sensorene. Mens speilet roterer observeres strålingen fra området langs ei linje på tvers av banen. I løpet av den tiden det tar speilet å rotere en gang beveger satellitten seg langs ground track. Det lages da et bilde som gjenngir strålingen fra atmosfæren, linje for linje. Hver av sensorene er følsomme for spesielle bølgelengdeområder. Måleinstrumentet består av 5 eller 6 sensorer for måling av stråling fra ulike bølgelengdeområder. Fra synlig lys med bølgelengde 0,6 mikrometer til infrarød stråling med bølgelengde 12 mikrometer. Synlig lys er stråling som reflekteres fra et objekt. Infrarød stråling eller varmestråling som avgis fra alle legemer med en temperatur over det absolutte nullpunkt.

Bruksområde

Data fra dette instrumentet blir mest brukt ved Meteorologisk institutt. Foruten visuell tolkning av værsituasjonen er det mulig å bruke disse datene for beregninger av feks. sjøtemperatur, strålingsfluxer, skydekke og skytype.

Se også

• Polarbanesatellitter
• ATOVS (Advansed TIROS N Operational Vertikal Sounder)

Aerodrome Warning er et varsel om signifikante værforhold angående håndtering av luftfartøy på bakken og drift av lufthavnen.

Beskrivelse

Varselet omfatter underkjølt nedbør, underkjølt tåke, sterk bakkevind/crossvind, sterkt snøfall, tordenfare og grunne inversjoner.

I værvarslingen

Blir utstedt for Gardermoen og Sola.

Se også

• Underkjølt regn
• Inversjoner

Advanced Weather Observation System (AWOS) er en automatisk værobservasjonsstasjon.

Bruksområde

Stadig flere flyplasser blir utstyrt med AWOS som kan lage autometar når flyplassen er ubemannet, og være til hjelp for observatøren når plassen er bemannet.

Se også

• Autometar

Above Ground Level (AGL) er høyde over bakken.

Se også

• Above Mean Sea Level (AMSL)

Above Mean Sea Level (AMSL) er høyde over middelvannstand, populært kalt høyde over havet.

Se også

• Above Ground Level (AGL)
• Middelvann

Absolutt fuktighet er et mål for hvor mye vanndamp det er innenfor et gitt område.

Dybdestoff

Benevnelsen er antall gram vanndamp pr. kubikkmeter luft (g/m³) eller ved vanndampens partialtrykk (Pa). Duggpunktstemperaturen er mye brukt blant meteorologer som et mål på den absolutte fuktigheten.

Se også

• Metning
• Relativ fuktighet
• Luftfuktighet
• Vanndamp

Kelvin (K) er en enhet for temperatur når den absolutte temperaturskalaen benyttes.

Beskrivelse

Kelvin brukes oftest i vitenskapelig sammenheng.

Se også

• Celsius
• Fahrenheit
• Termometre
• Absolutt temperaturskala
• Omregning av temperatur

Den absolutte temperaturskalaen tar utgangspunkt i det absolutte nullpunkt som tilsvarer det laveste varmeinnhold et legeme kan ha.

Beskrivelse

I den absolutte temperaturskalaen forekommer det derfor ikke minusgrader. Intervallene mellom hele grader er like store i celsius- og kelvin-skalaen, slik at en endring på 1°C tilsvarer en endring på 1K (kelvin).

Se også

• Celsius
• Kelvin
• Termometre
• Det absolutte nullpunkt

Absolutt fuktighet er et mål for hvor mye vanndamp det er innenfor et gitt område.

Dybdestoff

Benevnelsen er antall gram vanndamp pr. kubikkmeter luft (g/m³) eller ved vanndampens partialtrykk (Pa). Duggpunktstemperaturen er mye brukt blant meteorologer som et mål på den absolutte fuktigheten.

Se også

• Metning
• Relativ fuktighet
• Luftfuktighet
• Vanndamp

Det absolutte nullpunkt er grensen for hvor kaldt det fysisk er mulig å bli.

Beskrivelse

Det absolutte nullpunkt er ved minus 273,15 ^oCelsius = 0 Kelvin.

Se også

• Celsius
• Kelvin
• Absolutt temperaturskala

Adiabatiske prosesser er termodynamiske prosesser uten energiutveksling med omgivelsene, det motsatte av diabatisk.

Beskrivelse

Det er alltid en forenkling å si at en prosess er adiabatisk, ettersom alle prosesser i større eller mindre grad vekselvirker med omgivelsene. Hvis det i en prosess for eksempel avgis/mottas stråling, noe som er vanskelig å unngå i atmosfæren, er prosessen diabatisk (ikke-adiabatisk). Det kan likevel hende at strålingen har så lite å si for det totale bildet, at vi kan se bort fra den. I så fall blir det mye lettere å beregne prosessen ved å anta adiabatiske forhold.

Det som skjer når det pumpes luft inn i et sykkeldekk, er et godt eksempel på en adiabatisk prosess. Lufta presses inn i dekket med høyt trykk og denne sammenpressingen øker temperaturen. Når lufta pumpes inn utføres et arbeid, som øker molekylenes kinetiske energi, og temperaturen øker. Motsatt, hvis man slipper ut lufta, vil volumet av lufta økes, og temperaturen avtar.

Typer

• Tørradiabat for tørr luft som avtar med 1°/100m.
• Fuktigadiabat for mettet luft som avtar med 0.5°/100m.

I værvarslingen

I meteorologien særlig brukt i forbindelse med vurdering av stabilitetsforhold, se instabilitet, fuktigadiabaten og tørradiabaten.

Dybdestoff

I atmosfæren har vi en tilnærmet lik prosess. Atmosfærens trykk avtar med høyden. Luft som heves kommer under lavere trykk, og vil utvide seg om temperaturen avtar. Under forutsetning av at luften ikke er mettet, vil temperaturen avta med 1°/100 m.

Luft som senker seg vil komme under høyere trykk og bli sammentrykt. Hvis luften fortsatt ikke er mettet, vil temperaturen øke med 1°/100m. Mettet luft vil avta med mindre enn 1°/100m, på grunn av frigjort latent varme.

Den fuktigadiabatiske metningskurven er avhengig av hvor mye latent varme som blir frigjort. Vi kan dermed ikke snakke om bare en fuktigadiabatisk metningskurve. Den er i utgangspunktet avhengig av trykk og temperatur. Jo varmere luften er, dess mer fuktighet kan den inneholde. Som et gjennomsnitt og av praktiske grunner setter vi verdien 0.5°/100m for den fuktigadiabatiske metningskurven. Vi får da to adiabatiske temperaturkurver: fuktigadiabaten og tørradiabaten.

Se også

• Fuktigadiabaten
• Tørradiabaten
• Metning
• Diabatiske prosesser

Adiabatiske prosesser er termodynamiske prosesser uten energiutveksling med omgivelsene, det motsatte av diabatisk.

Beskrivelse

Det er alltid en forenkling å si at en prosess er adiabatisk, ettersom alle prosesser i større eller mindre grad vekselvirker med omgivelsene. Hvis det i en prosess for eksempel avgis/mottas stråling, noe som er vanskelig å unngå i atmosfæren, er prosessen diabatisk (ikke-adiabatisk). Det kan likevel hende at strålingen har så lite å si for det totale bildet, at vi kan se bort fra den. I så fall blir det mye lettere å beregne prosessen ved å anta adiabatiske forhold.

Det som skjer når det pumpes luft inn i et sykkeldekk, er et godt eksempel på en adiabatisk prosess. Lufta presses inn i dekket med høyt trykk og denne sammenpressingen øker temperaturen. Når lufta pumpes inn utføres et arbeid, som øker molekylenes kinetiske energi, og temperaturen øker. Motsatt, hvis man slipper ut lufta, vil volumet av lufta økes, og temperaturen avtar.

Typer

• Tørradiabat for tørr luft som avtar med 1°/100m.
• Fuktigadiabat for mettet luft som avtar med 0.5°/100m.

I værvarslingen

I meteorologien særlig brukt i forbindelse med vurdering av stabilitetsforhold, se instabilitet, fuktigadiabaten og tørradiabaten.

Dybdestoff

I atmosfæren har vi en tilnærmet lik prosess. Atmosfærens trykk avtar med høyden. Luft som heves kommer under lavere trykk, og vil utvide seg om temperaturen avtar. Under forutsetning av at luften ikke er mettet, vil temperaturen avta med 1°/100 m.

Luft som senker seg vil komme under høyere trykk og bli sammentrykt. Hvis luften fortsatt ikke er mettet, vil temperaturen øke med 1°/100m. Mettet luft vil avta med mindre enn 1°/100m, på grunn av frigjort latent varme.

Den fuktigadiabatiske metningskurven er avhengig av hvor mye latent varme som blir frigjort. Vi kan dermed ikke snakke om bare en fuktigadiabatisk metningskurve. Den er i utgangspunktet avhengig av trykk og temperatur. Jo varmere luften er, dess mer fuktighet kan den inneholde. Som et gjennomsnitt og av praktiske grunner setter vi verdien 0.5°/100m for den fuktigadiabatiske metningskurven. Vi får da to adiabatiske temperaturkurver: fuktigadiabaten og tørradiabaten.

Se også

• Fuktigadiabaten
• Tørradiabaten
• Metning
• Diabatiske prosesser

Adveksjon er horisontal forflytning av luft.

Beskrivelse

Adveksjon av luftmasser forklarer de fleste værfenomener og er grunnleggende i læren om fronter.

Typer

• Varmluftsadveksjon
• Kaldluftsadveksjon

Se også

• Fronter

Adveksjonståke er varm og fuktig luft som beveger seg (advekteres) over kaldere underlag slik at tåke inntreffer.

Beskrivelse

Havtåke i norske farvann er som regel av denne typen, særlig der havstrømmer møtes, for eksempel Barentshavet og Øst-Finnmark om sommeren. Ellers langs kysten vanligst om våren og forsommeren når havet er relativt kaldt.

Eksempel

Bildeserien er fra i Salangen i Sør-Troms 3. august 2004 og viser at:

Et høytrykksområde i nordområdene ga en varm, østlig luftstrøm over Skandinavia og havområdene vest for Norge. Lufta tar til seg fuktighet fra havet samtidig som lufttemperaturen nærmest havet avkjøles til havtemperatur. Tåken inntreffer når lufta avkjøles til duggpunkttemperatur.

Ved fralandsvind i godværssituasjoner dannes vanligvis tåka et stykke ut fra kysten og kommer eventuelt inn mot kysten med solgangsbris. Når forskjellen mellom temperaturen over land og hav er "ekstrem" og fralandsvinden samtidig er svak kan det dannes tåke direkte i fjordene, slik tilfellet var i Salangen.

• 

  Havtåke, som i dette tilfellet er grunn, det vil si at den når ikke opp i fjellene. Foto: Knut Bjørheim/met.no

• 

  Synoptisk situasjon som viser høytrykket. Det blåser med urviseren rundt et høytrykk. Synop-koden til observasjonene er også med på figuren. Illustrasjon: met.no

• 

  Observasjoner i regionen. På Andøya (stasjon 01010) meldes det om tåke (tre vannrette streker). Illustrasjon: met.no

Se også

• Tåke

Aerodrome Warning er et varsel om signifikante værforhold angående håndtering av luftfartøy på bakken og drift av lufthavnen.

Beskrivelse

Varselet omfatter underkjølt nedbør, underkjølt tåke, sterk bakkevind/crossvind, sterkt snøfall, tordenfare og grunne inversjoner.

I værvarslingen

Blir utstedt for Gardermoen og Sola.

Se også

• Underkjølt regn
• Inversjoner

Aerologi er læren om luft og oftest brukt om studier av de nederste lagene i atmosfæren.

Målemetode

Aerologiske målinger kommer fra værballonger, radiosonde, fly og satellitter som måler lufttemperatur, trykk, fuktighet og vind. Aerologi inkluderer forskning på for eksempel ozon, radioaktivitet og langbølget stråling i atmosfæren.

Se også

• Atmosfæren

Aeronautical Fixed Telecommunication Network (AFTN) er et verdensomspennende kommunikasjonsnettverk for utveksling av informasjon vedrørende luftfarten, deriblant meteorologisk informasjon.

Beskrivelse

Den norske delen av AFTN heter NAIS.

Aerosoler er ørsmå, finforstøvede dråper eller partikler av enten fast stoff eller væske i en gass.

Beskrivelse

Størrelsen på partiklene varierer fra mindre enn 10 nanometer til over 100 mikrometer i diameter. Aerosoler spiller en vesentlig rolle i dannelsen av skyer. Kort forklart er dette er fordi aerosoler gir vanndamp noe å "feste seg på" slik at det dannes skydråper.

Dessuten reflekterer og absorberer aerosoler solstråling. Vannløselige partikler påvirker skydråpenes antall og størrelse, som igjen bestemmer skyenes refleksjon av solstråling og den globale skydekningen.

Se også

• Skyer
• Vanndamp
• Skydråper

Aerosoler er ørsmå, finforstøvede dråper eller partikler av enten fast stoff eller væske i en gass.

Beskrivelse

Størrelsen på partiklene varierer fra mindre enn 10 nanometer til over 100 mikrometer i diameter. Aerosoler spiller en vesentlig rolle i dannelsen av skyer. Kort forklart er dette er fordi aerosoler gir vanndamp noe å "feste seg på" slik at det dannes skydråper.

Dessuten reflekterer og absorberer aerosoler solstråling. Vannløselige partikler påvirker skydråpenes antall og størrelse, som igjen bestemmer skyenes refleksjon av solstråling og den globale skydekningen.

Se også

• Skyer
• Vanndamp
• Skydråper

Aerosoler er ørsmå, finforstøvede dråper eller partikler av enten fast stoff eller væske i en gass.

Beskrivelse

Størrelsen på partiklene varierer fra mindre enn 10 nanometer til over 100 mikrometer i diameter. Aerosoler spiller en vesentlig rolle i dannelsen av skyer. Kort forklart er dette er fordi aerosoler gir vanndamp noe å "feste seg på" slik at det dannes skydråper.

Dessuten reflekterer og absorberer aerosoler solstråling. Vannløselige partikler påvirker skydråpenes antall og størrelse, som igjen bestemmer skyenes refleksjon av solstråling og den globale skydekningen.

Se også

• Skyer
• Vanndamp
• Skydråper

"Aftenrøde gjør en god natt." Foto: met.no

Beskrivelse

Mange varianter av dette værtegnet også. Egenlig er det samme tegn som Østa glette gir våt hette. Vesta klare vil lenge vare., men det er knyttet til soloppgang og solnedgang. En lav sol nær eller under horisonten farger skyene høyere opp på himmelen røde. Er det en sprekk i skydekket i vest om kvelden, slik at sola kan skinne og farge skyene røde, er det et tegn på at skydekket og nedbøren på sin ferd østover har kommet så langt at godværet er rett rundt hjørnet. "Morgenen blir søt". "Godt veir i morgo".

Det motsatte, en rød soloppgang, kan tyde på at himmelen er i ferd med å skye over. Det er bare en sprekk i skydekket i øst som sola kan lyse gjennom og gi skyene farge, og denne sprekken forsvinner snart. Et nedbørområde er på vei østover og snart kommer regnet:

"Morgon rø pissar i hø". "Mårå rø` gjør eftassnø".

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

• Flere værtegn

Aircraft Report (AIREP) er en rapport fra et in-flight luftfartøy til en bakkestasjon om blant annet værforhold fartøyet har møtt på.

Beskrivelse

De meteorologiske forholdene som vanligvis rapporteres er ising, turbulens og vindskjær.

Aircraft Meteorological Data Relay (AMDAR) er et system for å samle inn og formidle meteorologiske data fra rutefly.

Beskrivelse

Dataene er innsamlet ved hjelp av de instrumentene som allerede er montert i flyet, så som statisk luftinntak og utvendige termometere, og fra flyets navigasjonssystemer. Disse dataene blir behandlet før de blir sendt til en bakkestasjon ved hjelp av radio, eventuelt via en satelitt.

Ikke alle rutefly har systemet installert.

I værvarslingen

AMDAR blir noe brukt i flyværvarslingen, men mest i varslingsmodeller som supplement til radiosondeoppstigninger.

Se også

• Radiosonder

Aircraft Report (AIREP) er en rapport fra et in-flight luftfartøy til en bakkestasjon om blant annet værforhold fartøyet har møtt på.

Beskrivelse

De meteorologiske forholdene som vanligvis rapporteres er ising, turbulens og vindskjær.

Høyfjellsklima eller alpint klima beskriver klimaet i høytliggende landområder.

Beskrivelse

Høyfjellsklima inngår imidlertid ikke i den generelle klimaklassifikasjonen, men kjennetegnes ved at temperaturen som regel er lavere, og dette er mest markert om sommeren. Forskjellen mellom dag- og nattemperatur er også forholdsvis stor. På dagtid er sterkere, med betydelig mer ultrafiolett stråling sammenliknet med lavlandet. Om natta er også utstrålingen fra bakken sterkere. I tillegg er luften renere og dens absolutte luktighet lavere.

På en måte kan det være enklere å beskrive klimaet i fjellet enn i lavlandet. I lavlandet er det store kontraster mellom kystklimaet på Vestlandet og innlandsklimaet i dalførene på Østlandet. Fjellene som er i mellom stenger for utvekslingen av luft. I høyfjellet er det mindre som stenger, og lufta fra havet i vest kan gå mer uhindret over store avstander, for eksempel på tvers over Sør-Norge til de svenske fjellene.

Dybdestoff

Store høyder resulterer i lavere lufttrykk og dermed redusert oksygeninnhold per volumenhet. I et gitt volum med luft vil det med andre ord ved økende høyde være mindre oksygenmolekyler til stede. På 2000 m o.h. er det bare i underkant av 80 % av oksygenet som er tilgjengelig sammenliknet med forholdene ved havnivå. På 3000 m o.h. er det sunket til 70 %.

Se også

• Innlandsklima
• Kystklima
• Polarklima

Altimeter eller trykkhøydemåler er et fellesbegrep for instrumenter som måler høyde, særlig høydemålere i fly.

Målemetode

Det vanligste er å bruke et aneroidbarometer til å måle trykkforskjellen mellom to nivåer. Lufttrykket avtar med høyden, noe avhengig av temperatur og andre atmosfæriske forhold. Basert på trykkforskjellen regner et altimeter ut omtrentlig høydeforskjell.

Det er også mulig å måle høyden til et fly, en radiosonde og lignende ved hjelp av satellittposisjonering (GPS). En helt annen metode er å måle høyde ved hjelp av laser. Noen satellitter har altimetre som måler topografi på denne måten.

Bruksområde

Alle flyplasser beregner QNH som flyene må bruke i lav høyde. Ved langdistanseflyvning er høyden i forhold til andre fly mest relevant, det vil si at flyene må holde seg i en FL gitt av flyvelederne, og da må altimeteret være innstilt etter ISA. Se også transition altitude og transition level.

Dybdestoff

Alitmetre baseres på Dh=Dp/(rg).

Hvis luftas tetthet (r) og gravitasjonsakselrasjonen (g) settes konstant, finnes høydeforskjellen (Dh) direkte av trykkforskjellen (Dp). Høydemålere i fly bruker dette prinsippet. Ved landing og avgang er det høyden i forhold til flyplassen (og terrenget rundt) som er mest relevant (height).

• Altitude : høyde over havet
• Height: høyde over bakken
• FL (Flight Level): Trykkflater i standardatmosfæren (med 500ft mellomrom)
• Dp = rgDh = Vekten (mg) av lufta i høydeintervallet mellom målingene.
• r er gjennomsnittstetthet i luftsøylen.

For å slippe å regne ut dette hver gang har man ferdige tabeller på hver stasjon der det måles trykk. Man bruker da ulike tabeller for QFF og QNH.

Se også

• Hydrostatisk likevekt
• Lufttrykk
• QFE
• QNH

Altimeter eller trykkhøydemåler er et fellesbegrep for instrumenter som måler høyde, særlig høydemålere i fly.

Målemetode

Det vanligste er å bruke et aneroidbarometer til å måle trykkforskjellen mellom to nivåer. Lufttrykket avtar med høyden, noe avhengig av temperatur og andre atmosfæriske forhold. Basert på trykkforskjellen regner et altimeter ut omtrentlig høydeforskjell.

Det er også mulig å måle høyden til et fly, en radiosonde og lignende ved hjelp av satellittposisjonering (GPS). En helt annen metode er å måle høyde ved hjelp av laser. Noen satellitter har altimetre som måler topografi på denne måten.

Bruksområde

Alle flyplasser beregner QNH som flyene må bruke i lav høyde. Ved langdistanseflyvning er høyden i forhold til andre fly mest relevant, det vil si at flyene må holde seg i en FL gitt av flyvelederne, og da må altimeteret være innstilt etter ISA. Se også transition altitude og transition level.

Dybdestoff

Alitmetre baseres på Dh=Dp/(rg).

Hvis luftas tetthet (r) og gravitasjonsakselrasjonen (g) settes konstant, finnes høydeforskjellen (Dh) direkte av trykkforskjellen (Dp). Høydemålere i fly bruker dette prinsippet. Ved landing og avgang er det høyden i forhold til flyplassen (og terrenget rundt) som er mest relevant (height).

• Altitude : høyde over havet
• Height: høyde over bakken
• FL (Flight Level): Trykkflater i standardatmosfæren (med 500ft mellomrom)
• Dp = rgDh = Vekten (mg) av lufta i høydeintervallet mellom målingene.
• r er gjennomsnittstetthet i luftsøylen.

For å slippe å regne ut dette hver gang har man ferdige tabeller på hver stasjon der det måles trykk. Man bruker da ulike tabeller for QFF og QNH.

Se også

• Hydrostatisk likevekt
• Lufttrykk
• QFE
• QNH

Altimeter eller trykkhøydemåler er et fellesbegrep for instrumenter som måler høyde, særlig høydemålere i fly.

Målemetode

Det vanligste er å bruke et aneroidbarometer til å måle trykkforskjellen mellom to nivåer. Lufttrykket avtar med høyden, noe avhengig av temperatur og andre atmosfæriske forhold. Basert på trykkforskjellen regner et altimeter ut omtrentlig høydeforskjell.

Det er også mulig å måle høyden til et fly, en radiosonde og lignende ved hjelp av satellittposisjonering (GPS). En helt annen metode er å måle høyde ved hjelp av laser. Noen satellitter har altimetre som måler topografi på denne måten.

Bruksområde

Alle flyplasser beregner QNH som flyene må bruke i lav høyde. Ved langdistanseflyvning er høyden i forhold til andre fly mest relevant, det vil si at flyene må holde seg i en FL gitt av flyvelederne, og da må altimeteret være innstilt etter ISA. Se også transition altitude og transition level.

Dybdestoff

Alitmetre baseres på Dh=Dp/(rg).

Hvis luftas tetthet (r) og gravitasjonsakselrasjonen (g) settes konstant, finnes høydeforskjellen (Dh) direkte av trykkforskjellen (Dp). Høydemålere i fly bruker dette prinsippet. Ved landing og avgang er det høyden i forhold til flyplassen (og terrenget rundt) som er mest relevant (height).

• Altitude : høyde over havet
• Height: høyde over bakken
• FL (Flight Level): Trykkflater i standardatmosfæren (med 500ft mellomrom)
• Dp = rgDh = Vekten (mg) av lufta i høydeintervallet mellom målingene.
• r er gjennomsnittstetthet i luftsøylen.

For å slippe å regne ut dette hver gang har man ferdige tabeller på hver stasjon der det måles trykk. Man bruker da ulike tabeller for QFF og QNH.

Se også

• Hydrostatisk likevekt
• Lufttrykk
• QFE
• QNH

Altitude er en betegnelse for høyde som brukes i luftfarten om et luftbåret objekts høyde over et referansedatum, som regel MSL.

Se også

• Transition altitude
• Elevation
• Height

Flak av altocumulus. Foto: Hans Waagen/met.no

Altocumulus (Ac), også kalt rukleskyer eller lammeskyer, er hvite eller gråaktige skyer som ligner skiver, baller eller helleliknende smådeler.

Beskrivelse

Skyene består for det meste av underkjølte små vanndråper, men ved meget lave temperaturer vil de også inneholde iskrystaller. Altocumulus, altostratus og nimbostratus kalles midlere skyer. Slike har skybase ca 2-5 km over bakkenivå.

Sett fra satellitt

Den røde pila på bildet over peker på et område som er dekket av altocumulus. Foto: met.no

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer ligger lavere enn syv kilometer og er varmere enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Altocumulus og stratocumulus ser ganske like ut og kan lett forveksles. Både altocumulus og stratocumulus kan se ut som en klumpete masse av små haugskyer. En måte å skille dem fra hverandre er at stratocumulus har høyere skytopptemperatur og vil være litt gulere. Dersom det ikke er klaring mellom de enkelte skyene eller at skyene har for liten horisontal utstrekning, kan de bli sett på som et sammenhengende lag av skyer. Det er da vanskelig å avgjøre hva slags skyer det er.

Se også

Altocumulus over Bodø. Foto: Hans Waagen/met.no

• Midlere skyer
• Stratocumulus
• Skyer

Altocumulus lenticularis. Foto: met.no

Altocumulus lenticularis, mandelsky eller linsesky på norsk, er en linseformet skytype og en av de mest karakteristiske skyene blant de midlere skyene.

Beskrivelse

Altocumulus lenticularis. Foto: Hans Waagen

Altocumulus lenticularis dannes ofte over eller på lesiden av fjell eller høydedrag når det blåser kraftig på tvers av fjellet. Luftstrømmen settes i en bølgebevegelse, og luftstrømmen som blir presset oppover av fjellbølgen blir avkjølt, og dermed fortetter fuktigheten seg til skydråper på bølgetoppene. Det ser ut som skyene ligger stille, samtidig som det blåser kraftig i den høyden skyene befinner seg i.

Lenticularis over Vega. Foto: Hans Erik Lindbom.

Skyene er et tegn på at det kan finnes fjellbølger. Siden fjellbølgene generer mye turbulens er dette en fare for luftfarten, spesielt småflytrafikk.

Se også

• Midlere skyer
• Fjellbølger
• Turbulens
• Værbåten varslet vind i den retningen båten pekte. (værtegn)

Eksterne lenker

• met.no: Underlig sky

Altostratus. Foto: Australian Severe Weather.

Altostratus (As) kalles også lagskyer og har et trevlet, stripet eller sløret skylag med blålig eller gråaktig fargetone.

Beskrivelse

Altostratus. Foto: Australian Severe Weather.

Lagskyene kan i øvre delen av skyen bestå av iskrystaller, men skyene vil i hovedsak bestå av underkjølte vanndråper. Altostratus gir ikke halo.

Altostratus finner man vanligvis i midlere nivå, men kan strekke seg opp i høyere nivå.

Se også

• Skyer

Cumulonimbus incus med en tydelig ambolt. Foto: Sigmund Tvemyr.

Ambolt brukes om den øverste delen av en velutviklet cumulonimbus.

Se også

• Cumulonimbus

Amplituden er merket med a. Illustrasjon: WMO.

Amplituden til en bølge er det maksimale vertikale utslaget fra nullnivå.

Beskrivelse

Amplituden er halve bøgehøyden til en enkeltbølge, og måles vanligvis i meter.

Se også

Bølgehøyde

Anabatiske vinder er lokale vinder som blåser oppover en skråning eller dalside som følge av ulik soloppvarming på dalens sol- og skyggeside.

Beskrivelse

Mer vanlig er det motsatte fenomenet fallvind.

Se også

• Fallvind

Anabatiske vinder er lokale vinder som blåser oppover en skråning eller dalside som følge av ulik soloppvarming på dalens sol- og skyggeside.

Beskrivelse

Mer vanlig er det motsatte fenomenet fallvind.

Se også

• Fallvind

En anafront er en front der lufta heves langs frontflaten.

Beskrivelse

Når varmlufta heves langs frontflaten samtidig som lufta på kaldluftssiden har en tendens til å stige, da snakker vi om en anafront. Skybeltene vil da være bredere enn i en katafront.

Temperaturen endres raskt ved frontpassasjen, duggpunkttemperaturen viser en mer gradvis endring. Det er mer nedbør i fronten og et bredere nedbørområde enn ved katafronter. Kraftig vindskjær konsentrert i frontpassasjen, etterfulgt av avtagende styrke.

Dybdestoff

Anafronter er som regel stasjonære fronter. Det kan ofte virke som disse frontene er lite aktive, men de er ofte arnested for lavtrykksdannelser (syklogenese).

Anafront (og katafront) blir i litteraturen ofte brukt i forbindelse med tilbringerbelter (conveyor belts) og isentropisk analyse, særlig etter at satellittbilder fikk en viktig plass i værvarslingen. Dette gir en bedre forståelse av luftens bevegelse relativt til frontflaten.

Se også

• Katafront
• Fronter

En anafront er en front der lufta heves langs frontflaten.

Beskrivelse

Når varmlufta heves langs frontflaten samtidig som lufta på kaldluftssiden har en tendens til å stige, da snakker vi om en anafront. Skybeltene vil da være bredere enn i en katafront.

Temperaturen endres raskt ved frontpassasjen, duggpunkttemperaturen viser en mer gradvis endring. Det er mer nedbør i fronten og et bredere nedbørområde enn ved katafronter. Kraftig vindskjær konsentrert i frontpassasjen, etterfulgt av avtagende styrke.

Dybdestoff

Anafronter er som regel stasjonære fronter. Det kan ofte virke som disse frontene er lite aktive, men de er ofte arnested for lavtrykksdannelser (syklogenese).

Anafront (og katafront) blir i litteraturen ofte brukt i forbindelse med tilbringerbelter (conveyor belts) og isentropisk analyse, særlig etter at satellittbilder fikk en viktig plass i værvarslingen. Dette gir en bedre forståelse av luftens bevegelse relativt til frontflaten.

Se også

• Katafront
• Fronter

Væranalyser er en oppsummering av værsituasjonen på et bestemt tidspunkt.

Beskrivelse

En analyse er oftest et kart der lavtrykk/høytrykk, trykklinjer (isobarer) og fronter er tegnet inn. En lignende tolkning som ligger frem i tid kalles prognose.

Bruksområde

I værvarsling brukt om tolkningen av et sett med værobservasjoner som er tatt på samme tid (synoptisk), f.eks. kl 12 utc.

Se også

• Prognoser

Eksterne nettsteder

• yr.no: Meteorologens analysekart

En vindmåler eller et anemometer måler vindhastighet og vindretning i forhold til kompasset.

Beskrivelse

Vindhastighet oppgis i meter per sekund (m/s) og retning i grader (180 er fra sør, 360 fra nord, 90 fra øst osv.). Tidligere ble vind målt, eller egentlig observert, i form av påvirkning på omgivelsene (bøyning av greiner, skumtopper på bølgetopper, rasering av skog osv.) og kodet i Beaufortskalaen. Det vi i dag kaller vindhastighet ble tidligere referert til som vindstyrke.

Målemetoder

Hovedregelen er at vind måles i 10 meters høyde i åpent landskap. Eksponering er viktig å tenke på når vind skal måles for meteorologisk anvendelse. Derfor er det viktig å ta hensyn til terreng og bygningsmasse i nærheten. Her finnes internasjonale retningslinjer.

Typer

Det er to hovedtyper av vindmålere: Den "tradisjonelle" hvor vi bruker to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Og den mest moderne, hvor vindhastighet blir målt ved hjelp av ultralyd:

• Skålkorsanemometer
• Vindmålere med ultralyd

Bruksområde

Vindmålinger er viktig for blant annet værvarsling, flytrafikk og båttrafikk. De blir også brukt til å kartlegge områder som kan være egnet til produksjon av vindkraft.

Gjør det selv

Det finnes noen instrumenter beregnet på privatpersoner, men disse er kostbare og gjør at få kjøper slikt utstyr.

For å få så god eksponering som mulig, vil mønet på et hus eller uthus være best egnet. Dette er ikke godt nok for meteorologisk anvendelse da et skråtak vil forsterke vinden, og vegger vil skape løftevinder. Derfor er det ikke særlig egnet å ha slikt utstyr på verandaen eller ut vinduet hvis man bor i blokk. Det anbefales derfor å vurdere behovet og nytten nøye før innkjøp av instrumenter.

Se også

• Vind

Ekstern lenke

• WMOs anbefaling: Measurement of surface wind

En vindmåler eller et anemometer måler vindhastighet og vindretning i forhold til kompasset.

Beskrivelse

Vindhastighet oppgis i meter per sekund (m/s) og retning i grader (180 er fra sør, 360 fra nord, 90 fra øst osv.). Tidligere ble vind målt, eller egentlig observert, i form av påvirkning på omgivelsene (bøyning av greiner, skumtopper på bølgetopper, rasering av skog osv.) og kodet i Beaufortskalaen. Det vi i dag kaller vindhastighet ble tidligere referert til som vindstyrke.

Målemetoder

Hovedregelen er at vind måles i 10 meters høyde i åpent landskap. Eksponering er viktig å tenke på når vind skal måles for meteorologisk anvendelse. Derfor er det viktig å ta hensyn til terreng og bygningsmasse i nærheten. Her finnes internasjonale retningslinjer.

Typer

Det er to hovedtyper av vindmålere: Den "tradisjonelle" hvor vi bruker to instrumenter der det ene måler vindhastighet og det andre måler retning. Og den mest moderne, hvor vindhastighet blir målt ved hjelp av ultralyd:

• Skålkorsanemometer
• Vindmålere med ultralyd

Bruksområde

Vindmålinger er viktig for blant annet værvarsling, flytrafikk og båttrafikk. De blir også brukt til å kartlegge områder som kan være egnet til produksjon av vindkraft.

Gjør det selv

Det finnes noen instrumenter beregnet på privatpersoner, men disse er kostbare og gjør at få kjøper slikt utstyr.

For å få så god eksponering som mulig, vil mønet på et hus eller uthus være best egnet. Dette er ikke godt nok for meteorologisk anvendelse da et skråtak vil forsterke vinden, og vegger vil skape løftevinder. Derfor er det ikke særlig egnet å ha slikt utstyr på verandaen eller ut vinduet hvis man bor i blokk. Det anbefales derfor å vurdere behovet og nytten nøye før innkjøp av instrumenter.

Se også

• Vind

Ekstern lenke

• WMOs anbefaling: Measurement of surface wind

Aneroidbarometre ("uten væske") er et barometer som måler lufttrykk ved hjelp av en trekkspillformet metallboks.

Målemetode

Prinsippet er at boksen utvider seg når lufttrykket utenfor minker. Tilsvarende presses boksen sammen når lufttrykket utenfor øker. Mennesket har noe lignende innebygget i øret. Når lufttrykket endres raskt trykker det på trommehinna ("dotter i øret").

De fleste andre barometre er basert på at tyngden av lufta over målepunktet presser på en væskesøyle, se for eksempel kvikksølvbarometer.

Historikk

Det første aneroidbarometeret ble lansert av franskmannen Lucien Vidie i 1843.

Se også

• Kvikksølvbarometre
• Barometre
• Lufttrykk

Aneroidbarometre ("uten væske") er et barometer som måler lufttrykk ved hjelp av en trekkspillformet metallboks.

Målemetode

Prinsippet er at boksen utvider seg når lufttrykket utenfor minker. Tilsvarende presses boksen sammen når lufttrykket utenfor øker. Mennesket har noe lignende innebygget i øret. Når lufttrykket endres raskt trykker det på trommehinna ("dotter i øret").

De fleste andre barometre er basert på at tyngden av lufta over målepunktet presser på en væskesøyle, se for eksempel kvikksølvbarometer.

Historikk

Det første aneroidbarometeret ble lansert av franskmannen Lucien Vidie i 1843.

Se også

• Kvikksølvbarometre
• Barometre
• Lufttrykk

Høytrykk (el. antisyklon) er et område hvor lufttrykket på en flate (f.eks bakken) er høyere enn omgivelsene.

Beskrivelse

Høytrykk kjennetegnes med nedsynking av tørr kald luft over et stort område. Lufta virker skyoppløsende og fører til stabilt vær og opphold. Om vinteren kan et høytrykk også medføre kaldt vær. Dersom lufta føres ned over en varm fuktig flate kan det dannes tåke eller lave lagskyer.

Lufta strømmer med klokka rundt et høytrykk (motsatt på sørlige halvkule), men med en komponent mot lavere trykk i friksjonssjiktet nær bakken. Ettersom luft stadig forsvinner fra høytrykksområdet, må den erstattes av luft fra høyere luftlag. Derfor oppstår det nedadgående luftstrømmer (subsidens) og stabile forhold (lite skyer, ingen nedbør) i et høytrykk. Isobarene ligger vanligvis langt fra hverandre, noe som også fører til svake vinder. Vær imidlertid oppmerksom på at stabile forhold med svake vinder begunstiger tåkedannelse.

Varme høytrykk

Man tenker helst på de store (horisontalt og vertikalt) H-områdene i subtropiske strøk ca 30gr. N/S (f.eks. nær Azorene). De ligger ofte nærmest i ro og pumper varm luft nordover mot polarfronten (på N-hemisfære). Om sommeren er de typiske for havområdene, om vinteren strekker de seg oftere inn over land. Av og til beveger de seg nordover og blokkerer for lavtrykk vestfra. Værforholdene i selve høytrykksområdene preges av pent vær. Men når de varme fuktige luftmassene avkjøles i polare strøk blir det disig og tåke/yr (maritim varmluft).

Kalde høytrykk

Her mener man de typiske vinterhøytrykkene som dannes mest p.g.a. snødekt land i polare strøk. Vanlig f.eks. i Sibir, Canada og Nord-Skandinavia. Avkjølingen fra bakken fører til lavt trykk i høyere luftlag og høyt trykk i lavt nivå (<10.000ft). Disse høytrykkene blokkerer ikke særlig godt for lavtrykk vestfra, men de bidrar likevel ofte til at lavtrykkene presses rundt Nord-Skandinavia om vinteren.

Dybdestoff

På polarfronten dannes lavtrykk i grenseflaten mellom polar luft og subtropisk luft. Lavtrykkene representerer bølgetoppene. Mellom to bølgetopper må det være en bølgedal, denne kan vi kalle høytrykksrygg. I ryggen vil det være antisyklonal strømning (lufta beveger seg med klokka). Lufta i en slik bølgedal/høytrykksrygg er forholdsvis kald, fordi den kalde polare luftmassen har trengt langt sør.

Se også

• Lavtrykk
• Lufttrykk

Area of Responsibility (AOR) er en underinndeling av Flight Information Region (FIR) for luftrommet.

Beskrivelse

Norway Flight Information Region (FIR) en delt opp i følgende Area of Responsibility (AOR):

• Bodø AOR
• Stavanger AOR
• Oslo AOR.

Grovt sett kan man si at ansvarsfordelingen er slik:

• MWO Tromsø tar seg av Bodø AOR nord for 65°N og Bodø Oceanic FIR.
• MWO Bergen tar seg av Bodø AOR sør for 65°N og Stavanger AOR.
• MWO Oslo tar seg av Oslo AOR.

Se også

• FIR
• MWO
• DMO

Tørt klima også kalt arid klima, er et område som har temperatur- og nedbørforhold i henhold til et sett kriterier.

Beskrivelse

Disse kriteriene er:

• R < 2T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret
• R < 2T + 14 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter
• R < 2T + 28 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret

R er årsnedbør i cm og T er årsmiddeltemperaturmperatur in °C.

Dette er klimasone B i Köppens klimaklassifikasjon.

Se også

• Köppens klimaklassifikasjon

Tørt klima også kalt arid klima, er et område som har temperatur- og nedbørforhold i henhold til et sett kriterier.

Beskrivelse

Disse kriteriene er:

• R < 2T hvis minst 70% av nedbøren kommer i vinterhalvåret
• R < 2T + 14 hvis nedbøren er jevnt fordelt mellom sommer og vinter
• R < 2T + 28 hvis minst 70% av R kommer i sommerhalvåret

R er årsnedbør i cm og T er årsmiddeltemperaturmperatur in °C.

Dette er klimasone B i Köppens klimaklassifikasjon.

Se også

• Köppens klimaklassifikasjon

En arktisk front er skillet mellom polar luft i sør og arktisk (kaldere) luft i nord.

Se også

• Fronter

Norge inndelt i Köppens klimasoner. Figur: met.no

Polarklima eller arktisk klima kjennetegnes ved at gjennomsnittstemperaturen er under +10°C i årets varmeste måned.

Beskrivelse

Ifølge Köppens klimaklassifikasjon defineres polarklima som områder der det ikke naturlig vokser trær på grunn av lave temperaturer.

Dette er klimasone E i Köppens klimaklassifikasjon. Deles videre inn i:

• ET, tundraklima, der varmeste måned har en gjennomsnittstemperatur på mer enn 0°C.
• EF, glasialt klima, der temperaturen i varmeste måned er under 0°C.

Utbredelse

På fastlands-Norge finner vi polarklima på deler av Varangerhalvøya. I Vardø har juli, som den varmeste måneden, en gjennomsnittstemperatur på + 9,2°C, og har med dette et polarklima. Store deler av våre fjellområder (ovenfor tregrensen) har høyfjellsklima, som tilsvarer polarklima. Se kart til høyre.

Se også

• Köppens klimaklassifikasjon

En arktisk front er skillet mellom polar luft i sør og arktisk (kaldere) luft i nord.

Se også

• Fronter

Atmosfæren er luftlaget som omgir Jorden.

Beskrivelse

Atmosfæren ligger som et beskyttende teppe rundt jorda. Dermed får vi en temperatur som er så jevn at det går an å leve her. I korthet sørger atmosfæren for at det er balanse mellom mengden solstråling inn mot jorda, og jordstråling ut i verdensrommet. Solstrålene kan være synlige eller usynlige; de usynlige kalles ultrafiolett stråling (UV-stråling). Strålene fra jorda ut i verdensrommet er også usynlige, og kalles infrarød stråling.

Uten atmosfæren (drivhuseffekten) ville vi hatt langt varmere dager og svært mye kaldere netter. I dag er snittemperaturen for jorda ca. 15 ˚C. Uten atmosfæren ville denne snittemperatruren ha sunket med rundt 30 ˚C.

Inndeling

Atmosfæren har i prinsippet ingen ytre grense. Over noen hundre kilometers høyde er det Jordas magnetfelt, mer enn gravitasjonsfeltet, som holder på partiklene.

Atmosfæren er delt inn i flere lag:

• troposfæren
• stratosfæren
• mesosfæren
• termosfæren
• eksosfæren

Overgangen fra et lag til et annet omtales som pause:

• tropopausen
• stratopausen
• mesopausen
• eksobasen (også kalt termopausen eller baropausen)

Andre vanlige begreper i atmosfæren er:

• biosfæren
• ionosfæren
• magnetosfæren

Dybdestoff

Hvis en deler inn atmosfæren etter gassinnhold brukes gjerne begrepene:

• homosfæren
• heterosfæren (også kalt barosfæren)
• eksosfæren

Tabellene under viser gassblandingen i luftsjiktet nær bakken (i en tørr atmosfære). I homosfæren opp til ca 100 km endres blandingen i liten grad.

Gasser som utgjør ca 99,96 % av atmosfæren og har en relativt fast mengde over tid:

Det finnes også flere gasser som utgjør en forholdsvis liten del av atmosfæren, men som likevel har stor betydning siden de er drivhusgasser. Eksempler på viktige gasser i atmosfæren som har en mer varierende mengde over tid:

(På grunn av avrunding av tallene vil ikke summen av gassmengdene bli nøyaktig 100 %.)

Totalt innhold av vanndamp i atmosfæren er ca 0,5 %. Nær bakken er konsentrasjonen av vanndamp høyere, men varierer sterkt med temperaturen; i tropene opp mot 4 % mens det i polarstrøkene og høyere luftlag bare er noen tiendels prosent eller mindre.

Flere av gassene i atmosfæren, de såkalte drivhusgassene (for eksempel CO₂), er i endring. Oppdaterte tall på mengeden av CO₂ i atmosfæren fra målinger på Mauna Loa, Hawaii, finnes hos Earth System Research Laboratory.

Se også

• Ozonlaget
• Drivhusgasser

Eksterne lenker

• Store norske leksikon: Klimaendringer
• Atmosfærens sammensetning fra siste IPCC rapport

Atmosfæren er luftlaget som omgir Jorden.

Beskrivelse

Atmosfæren ligger som et beskyttende teppe rundt jorda. Dermed får vi en temperatur som er så jevn at det går an å leve her. I korthet sørger atmosfæren for at det er balanse mellom mengden solstråling inn mot jorda, og jordstråling ut i verdensrommet. Solstrålene kan være synlige eller usynlige; de usynlige kalles ultrafiolett stråling (UV-stråling). Strålene fra jorda ut i verdensrommet er også usynlige, og kalles infrarød stråling.

Uten atmosfæren (drivhuseffekten) ville vi hatt langt varmere dager og svært mye kaldere netter. I dag er snittemperaturen for jorda ca. 15 ˚C. Uten atmosfæren ville denne snittemperatruren ha sunket med rundt 30 ˚C.

Inndeling

Atmosfæren har i prinsippet ingen ytre grense. Over noen hundre kilometers høyde er det Jordas magnetfelt, mer enn gravitasjonsfeltet, som holder på partiklene.

Atmosfæren er delt inn i flere lag:

• troposfæren
• stratosfæren
• mesosfæren
• termosfæren
• eksosfæren

Overgangen fra et lag til et annet omtales som pause:

• tropopausen
• stratopausen
• mesopausen
• eksobasen (også kalt termopausen eller baropausen)

Andre vanlige begreper i atmosfæren er:

• biosfæren
• ionosfæren
• magnetosfæren

Dybdestoff

Hvis en deler inn atmosfæren etter gassinnhold brukes gjerne begrepene:

• homosfæren
• heterosfæren (også kalt barosfæren)
• eksosfæren

Tabellene under viser gassblandingen i luftsjiktet nær bakken (i en tørr atmosfære). I homosfæren opp til ca 100 km endres blandingen i liten grad.

Gasser som utgjør ca 99,96 % av atmosfæren og har en relativt fast mengde over tid:

Det finnes også flere gasser som utgjør en forholdsvis liten del av atmosfæren, men som likevel har stor betydning siden de er drivhusgasser. Eksempler på viktige gasser i atmosfæren som har en mer varierende mengde over tid:

(På grunn av avrunding av tallene vil ikke summen av gassmengdene bli nøyaktig 100 %.)

Totalt innhold av vanndamp i atmosfæren er ca 0,5 %. Nær bakken er konsentrasjonen av vanndamp høyere, men varierer sterkt med temperaturen; i tropene opp mot 4 % mens det i polarstrøkene og høyere luftlag bare er noen tiendels prosent eller mindre.

Flere av gassene i atmosfæren, de såkalte drivhusgassene (for eksempel CO₂), er i endring. Oppdaterte tall på mengeden av CO₂ i atmosfæren fra målinger på Mauna Loa, Hawaii, finnes hos Earth System Research Laboratory.

Se også

• Ozonlaget
• Drivhusgasser

Eksterne lenker

• Store norske leksikon: Klimaendringer
• Atmosfærens sammensetning fra siste IPCC rapport

Grensesjiktet (eng. Atmospheric Boundary Layer) er vanligvis brukt om det nederste sjiktet av troposfæren, der luftstrømmene påvirkes av friksjon mot bakken.

Beskrivelse

Vertikal utstrekning på grensesjiktet varierer fra ca 50-100 m (i stabile forhold med lite vind) til ca 2km (i ustabile forhold med mye vind over ulendt terreng).

Se også

• Geostrofisk vind
• Friksjonskraft

Nordlys i Honningsvåg. Foto: Odd G. Pettersen.

Nordlys (aurora borealis) er et fargerikt lys på nattehimmelen på de høye breddegrader langt nord på jordkloden.

Beskrivelse

Nordlys over Skittentinden. Foto: Bjørnar G. Hansen/Visit Tromsø-region AS.

Nord- og sørlyset oppstår når elektroner, protoner og heliumkjerner fra Solas utstråling møter gassmolekyler i de ytre delene av jordatmosfæren, mellom 80 og 500 kilometer over bakken. Med en fart av 1600 km/t treffer partiklene oksygen- og nitrogenmolekylene, og det skapes et "flash" av lys; en såkalt "kvante". Hvor synlig dette "flashet" er, kommer an på hvilket molekyl som blir truffet av elektronet, og på trykket der kollisjonen skjer:

• Er det et oksygenmolekyl som treffes, og kollisjonen skjer i lavtrykksdeler av atmosfæren, får vi en gul-grønn aurora.
• Er trykket enda lavere blir lyset rødt. Kollisjoner med nitrogen danner blå farge.

Forekomst

Nordlys over Troms. Foto: Geir Bye/Visit Tromsø-region AS.

Nordlyset er ikke bare for oss nordboere: Dette er et fenomen som er vanlig på Jordas høye breddegrader, uavhengig av om du befinner deg langt nord eller langt sør på kloden. På den sørlige halvkule, heter det sørlys (aurora australis).

Reiser du for eksempel til New Zealand kan du være vitne til det samme skuespillet der, men da heter fenomenet "sørlys". Det spiller heller egentlig ingen rolle hvilken tid det er på året, men fenomenet er vanligst omkring jevndøgn (ca. 23. mars og 23. september), og natten må by på klart vær. På lyse sommernetter, eventuelt med midnattsol er det heller ikke mulig å se nordlyset, men det er der.

Når nord- og sørlys først og fremst opptrer ved polene er det fordi elektronene fra Sola er negativt ladet, og at Jordas magnetfelt derfor først og fremst styrer dem mot den magnetiske nord- og sydpol. Men i og med at auroraene henger sammen med solas utstråling, varierer utstrekningen på lyset med aktiviteten hos solflekkene. Aktiviteten hos solflekkene går i sykluser, og i perioder med topp aktivitet har folk så langt sør som Mexico City kunnet se nordlyset, mens folk i Brisbane, Australia, har kunnet studere sørlyset.

Historikk

Nordlys over Troms. Foto: Bjørnar G. Hansen/Visit Tromsø-region AS.

Fellesbetegnelsen for nord- og sørlyset er "auroraer". Navnet skriver seg fra den romerske gudinnen for morgenrøden, Aurora. Urbefolkningsgrupper både nord og sør på jordkloden har vært oppmerksomme på auroraene til alle tider, og de har spilt en rolle i religion og folketro for så vel inuittene i nord som maoriene i sør. Auroraene er omtalt i Bibelen, og "varslet ulykke" i middelalderens Europa.

Det var den norske vitenskapsmannen Kristian Birkeland (1867-1917) som først var i stand til å forklare nordlyset.

Eksterne lenker

• solarmax.no: Northern Lights
• NRK Nett-TV: Nordlys

Kart over fiskebanker i området Vesterålen-Sogn og Fjordane.

Se også

• Fiskebanker i nord
• Fiskebanker rundt Island og Grønland
• Fiskebanker i sør
• Fiskebanker rundt Storbritannia
• Alle fiskebankene på ett kart

Eksterne lenker

• yr.no: Hav og kyst
• yr.no: Tekstvarsel for fiskebankene

Automatic Terminal Information Service (ATIS) er en kontinuerlig og automatisk radiosending fra enkelte lufthavner.

Beskrivelse

Inneholder landingsinformasjon til innkommende luftfartøyer. METAR med trendvarsel er en del av denne sendingen.

Geonor er en type helårs automatisk nedbørmåler som blir brukt ved Meteorologisk institutt. Det er montert en vindskjerm rundt måleren for å bremse vindfeltet og dermed bedre oppsamlingen av nedbøren. Foto: met.no

Automatiske nedbørmålere er instrumenter som leser av nedbør automatisk.

Målemetode

Den moderne måten å måle nedbør på er ved hjelp av vektprinsippet. Den vanligste måten er å måle vekta av oppsamlet nedbør og regne om til millimeter nedbør.

I automatiske nedbørmålere blir nedbøren samlet i ei bøtte som blir veid kontinuerlig, for eksempel ved hjelp av en vibrerende streng eller en vektcelle. Når det faller nedbør i bøtta, øker vekta. Da kan man beregne ut fra vektøkningen hvor mye nedbør som har falt, for eksempel den siste timen. Om vinteren bruker man frostvæske i bøtta for å smelte snøen. Når bøtta er full må den tømmes.

En annen måte er å måle antall ganger en fast mengde faller ned i måleren pr. minutt (se pluviometre). Dette summeres så til større tidsrom som timer og døgn. Slike målere er spesielt egnet til å måle nedbørintensitet.

Se også

• Manuelle nedbørmålere
• Pluviometre
• Nedbørmålere

Geonor er en type helårs automatisk nedbørmåler som blir brukt ved Meteorologisk institutt. Det er montert en vindskjerm rundt måleren for å bremse vindfeltet og dermed bedre oppsamlingen av nedbøren. Foto: met.no

Automatiske nedbørmålere er instrumenter som leser av nedbør automatisk.

Målemetode

Den moderne måten å måle nedbør på er ved hjelp av vektprinsippet. Den vanligste måten er å måle vekta av oppsamlet nedbør og regne om til millimeter nedbør.

I automatiske nedbørmålere blir nedbøren samlet i ei bøtte som blir veid kontinuerlig, for eksempel ved hjelp av en vibrerende streng eller en vektcelle. Når det faller nedbør i bøtta, øker vekta. Da kan man beregne ut fra vektøkningen hvor mye nedbør som har falt, for eksempel den siste timen. Om vinteren bruker man frostvæske i bøtta for å smelte snøen. Når bøtta er full må den tømmes.

En annen måte er å måle antall ganger en fast mengde faller ned i måleren pr. minutt (se pluviometre). Dette summeres så til større tidsrom som timer og døgn. Slike målere er spesielt egnet til å måle nedbørintensitet.

Se også

• Manuelle nedbørmålere
• Pluviometre
• Nedbørmålere

Geonor er en type helårs automatisk nedbørmåler som blir brukt ved Meteorologisk institutt. Det er montert en vindskjerm rundt måleren for å bremse vindfeltet og dermed bedre oppsamlingen av nedbøren. Foto: met.no

Automatiske nedbørmålere er instrumenter som leser av nedbør automatisk.

Målemetode

Den moderne måten å måle nedbør på er ved hjelp av vektprinsippet. Den vanligste måten er å måle vekta av oppsamlet nedbør og regne om til millimeter nedbør.

I automatiske nedbørmålere blir nedbøren samlet i ei bøtte som blir veid kontinuerlig, for eksempel ved hjelp av en vibrerende streng eller en vektcelle. Når det faller nedbør i bøtta, øker vekta. Da kan man beregne ut fra vektøkningen hvor mye nedbør som har falt, for eksempel den siste timen. Om vinteren bruker man frostvæske i bøtta for å smelte snøen. Når bøtta er full må den tømmes.

En annen måte er å måle antall ganger en fast mengde faller ned i måleren pr. minutt (se pluviometre). Dette summeres så til større tidsrom som timer og døgn. Slike målere er spesielt egnet til å måle nedbørintensitet.

Se også

• Manuelle nedbørmålere
• Pluviometre
• Nedbørmålere

Autometar er en automatisk værobservasjon fra en lufthavn, uten medvirkning fra en observatør.

Beskrivelse

En autometar inneholder korrekte verdier for vind, temperatur, luftfuktighet og QNH, men er mindre god på sikt, skymengde, skyhøyde, nedbørintensitet og nedbørtype.

En autometar er i formen lik en ordinær METAR, men teksten "AUTO" er oppgitt mellom dato-tids-gruppen og vinden. Systemet henter informasjon fra de meteorologiske instrumentene på lufthavnen, og blir laget av en datamaskin og distribuert gjennom NAIS.

Bruksområde

En autometar blir utstedt utenfor lufthavnens åpningstider, når plassen ikke er bemannet. Ikke alle lufthavner har systemet installert, og operasjonell drift er avhengig av Luftfartstilsynets godkjenning.

Se også

• METAR
• AWOS

Vindtette klær er viktig når det blåser på fjellet. Foto: Heidi Lippestad/met.no

Vindavkjølingsindeks (eng. wind chill) eller avkjølingsindeks viser den temperatur vi måtte hatt i «vindstille» forhold for å oppleve samme kulde som ved de eksisterende vind- og temperaturforhold.

Beskrivelse

Vindavkjølingsindeksen regner om de aktuelle temperatur- og vindforhold til en følt eller effektiv temperatur. Se også kalkulatoren for beregning av vindavkjøling.

Tabell

Tabellen nedenfor viser hvordan indeksen varierer med den observerte temperaturen (i 2 meters høyde over bakken) og den observerte vindstyrken (i 10 meters høyde over bakken). Fargene sier noe om når forfrysninger kan forekomme:

• allerede ved en indeks på -25 (lyseblått)
• etter 10 minutter ved en indeks på -35 (mørkeblått): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden (kortere tid dersom huden er kald fra starten).
• mindre enn to minutter ved -60 (rødt): Varm hud som plutselig blir eksponert for kulden. (Kortere tid dersom huden er kald fra starten).

Historikk

I 1939, under en ekspedisjon til Antarktis, ble det utført eksperimenter som ledet til en "vindavkjølingsindeks". Denne indeksen, med noen modifikasjoner, var i bruk i over 60 år.

I 2000 tok Environment Canada, som har ansvar for værvarsling, i tillegg til flere andre nasjonale miljøoppgaver, initiativ til å få utviklet en ny internasjonal standard, en indeks for vindavkjøling, basert på nyere relevant forskning. Teoretiske beregninger og uttesting førte til at Canada (og USA) i 2001 tok i bruk denne nye indeksen.

Dybdestoff

Formelen for beregning av vindavkjølingsindeksen W ser slik ut:

W = 13,12 + 0,6215_*T - 11,37_*V^0,16 + 0,3965_*T_*V^0,16

• T = temperaturen i ^oC, målt i 2 meters høyde.
• V= vindhastigheten i km/time, målt i 10 meters høyde.

Disse to verdiene inngår i en standard meteorologisk observasjon.

Se også

• Beregning av vindavkjøling (kalkulator)
• Følt temperatur
• Forfrysning
• Beaufortskalaen

Avsetning (også kalt deposisjon) er en faseovergang direkte fra gass til fast form. Det motsatte kalles for sublimasjon.

Beskrivelse

En slik faseovergang kan være at vanndamp fryser til rim eller iskrystaller uten å gå veien om væske.

I kalde skyer, altså skyer med både iskrystaller og underkjølte skydråper, vil noen av de underkjølte dråpene til en viss grad gå over til vanndamp, som etter hvert vil avsettes direkte til små iskrystaller. Dette, sammen med underkjølte vannråper, gjør at iskrystallene vil vokse raskt og falle ut av skyen som snø, som vil nå bakken som det hvis temperaturen holder seg lav. Er temperaturen imidlertid høy nok i et bakkenært sjikt, vil snøflakene smelte og vi får regn.

Se også

• Vann
• Snø

Subtropiske høytrykksområder er betegnelsen på høytrykksbeltene som ligger på ca 30 grader nordlig og sørlig breddegrad.

Se også

• Hadleysirkulasjon
• Høytrykk

Nederst i lia er skogen hvitrimet og lengre opp er den svart. Foto: Jonn Haga

En inversjon (av invers som betyr omvendt) er når temperaturen stiger med høyden.

Beskrivelse

Luftforurensing over Oslo i forbindelse med inversjon. Foto: Michael Gauss/met.no

Vanligvis vil temperaturen avta oppover i atmosfæren. Beveger vi oss oppover, til fjells eller opp i lufta med et fly, blir det som regel kaldere jo høyere vi kommer.

5. januar 2002 kl 8 registrerte man i Oslo -13,1°C på Blindern (snaut 100 moh), mens lufta ved Tryvann (500 m.o.h.) hadde en temperatur på +2,3°C. Dvs en forskjell på 15,4 grader. Dette var en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Den viktigste årsaken til dette er at atmosfæren varmes opp nedenfra. Mesteparten av solstrålene (kort bølgelengde) går tvers gjennom atmosfæren uten å varme den opp nevneverdig. Til slutt treffer strålene Jordas overflate og denne tilføres varme og temperaturen på bakken eller havoverflaten stiger. Lufta som er i kontakt med underlaget varmes opp og konveksjon blander lufta oppover i atmosfæren. Resultatet er en likevektstilstand i atmosfærens nederste lag, troposfæren, med høyest temperatur nærmest bakken og fallende temperatur og lufttrykk oppover. Dette fører til at atmosfæren holder seg stabil, med den tyngste lufta nederst og lettere luft lenger oppe. Hadde lufttrykket vært konstant med høyden, ville temperaturen alltid ha økt med høyden og ikke avtatt.

Dybdestoff

Men ved samme lufttrykk er kald luft tyngre enn varm luft. Hvis temperaturen i lufta nær bakken av en eller annen grunn faller, vil den kaldeste (tyngste) lufta synke ned i de laveste områdene i terrenget på grunn av tyngdekraften. På en klar vinternatt med snø på bakken vil underlaget/snøen sende langbølget stråling ut i verdensrommet. Bakken mister varme og temperaturen i snøen faller. Lufta nær bakken avkjøles på grunn av kontakten med underlaget. Den avkjølte "tunge" lufta synker ned i de laveste områdene i terrenget; forsenkninger, daler, fjorder osv. I slike værsituasjoner vil vi da få en temperaturendring som er motsatt av det vanlige.

Når den tunge kalde lufta har lagt seg ned i de laveste områdene i terrenget, er den vanskelig å flytte på. Kommer varmere luft strømmende inn over et område som har hatt kaldt vintervær en stund, vil høyereliggende strøk kunne merke temperaturstigningen, uten at lufta kommer seg ned til de lavereliggende områdene. Her holder det seg kaldt. Det må kraftig vind til for å blande lufta slik at varmlufta også kommer seg ned til de mest skjermete lavereliggende områdene.

Se også

• Temperatur

Kulelyn (eng. ball lightning) er et lyn-fenomen av små eller store lysende kuler som enten kommer og forsvinner lydløst, eller dukker opp og forsvinner med et brak.

Beskrivelse

De fleste kulelyn er på størrelse med en grapefrukt og har en levetid på noen få sekunder. Diameteren kan komme opp i flere meter og levetiden sies å kunne komme opp i timer. De beveger seg gjerne horisontalt med rask "gangfart", det vil si få meter i sekundet. De kan også "stå" stille, sprette litt mot bakken eller andre faste legemer eller falle fra en sky mot bakken.

De kan dannes i forbindelse med cumulonimbus-skyer eller under vann i forbindelse med vulkansk aktivitet. De kan dø stille eller med et brak. Noen gjør ingen skade, mens andre kan ødelegge ganske mye. De kan oppstå innendørs, eventuelt komme inn gjennom skorstein eller ved å knuse seg gjennom vinduer.

Felles for denne typen lyn er at vitenskapen ennå ikke har funnet entydige svar på årsaken til fenomenet, men det finnes en rekke teorier.

Se også

• Lyn
• St. Elms ild

Eksterne lenker

• Wikipedia: Ball lightning

Willem Barentz var en nederlandsk sjømann og opphavet til navnet Barentshavet.

Bakgrunn

Barentz er kjent for sine tre ekspedisjoner på 1590-tallet, der han lette etter nordøstpassasjen til Asia. På de 2 første kom han til Novaja Zemlja. På den 3. "oppdaget" han tilfeldigvis Spitsbergen i 1596, og rundet deretter nordsiden av Novaja Zemlja før ekspedisjonen ble sittende fast i isen. Han døde under et forsøk på å nå land i 1597.

En barograf er et instrument som overfører måling av lufttrykk fra et barometer (vanligvis aneroidbarometer) til en papirremse.

Se også

• Lufttrykk
• Barometre

En barograf er et instrument som overfører måling av lufttrykk fra et barometer (vanligvis aneroidbarometer) til en papirremse.

Se også

• Lufttrykk
• Barometre

Baroklin instabilitet er dynamisk instabilitet som er den drivende mekanismen i dannelsen av frontlavtrykk

Beskrivelse

Horisontale temperaturforskjeller, vindøkning med høyden og statisk stabilitet er viktige faktorer som avgjør om baroklin instabilitet kommer til å oppstå eller ikke.

Se også

• Frontlavtrykk

Et barometer er et instrument som måler lufttrykk.

Målemetode

Lufttrykket avtar med høyden. Et barometer måler vekten av en luftsøyle fra det stedet barometeret befinner seg og til "toppen" av atmosfæren. Selv om dette varierer med værsituasjonen kan vi si at lufttrykket avtar med 1 hekto Pascal (hPa) på 8m. Om du bor 80 m over havet, vil lufttrykket være 10 hPa lavere enn ved havets overflate.

Typer

Det finnes mange typer barometre, de mest brukt er:

• Sneroidbarometre
• Kvikksølvbarometre
• Aneroidbarometre

Dybdestoff

Et barometer bør innstilles på hva lufttrykket ville være ved havets overflate (se Mean Sea Level Pressure og isobar). Når du skal justere skalaen på ditt hjemmebarometer anbefales at du også bruker trykket i havets nivå. Om du ikke bor i havets nivå vil lufttrykket som vises på barometeret ditt være for lavt, men endringene i trykket vil være reelle.

De lufttrykkverdiene (hver 6. time) som er oppgitt i tabellene på met.no er redusert til havets nivå. Det samme er de isobarer du kan se på værkartene på yr.no, på TV eller i aviser.

I værvarslingen

I meteorologien reduseres trykket til havets overflate. Da får vi et bilde av hvordan lufttrykket varierer i et bestemt nivå og ikke minst plasseringen av lavtrykk og høytrykk.

Bruken av trykkmålinger i profesjonell værvarsling er komplisert: Trykkmålinger blir her satt sammen med vindmålinger, satellittbilder og radarbilder på et kart. Dette gir et godt verktøy for analyse av værsituasjonen i et større område.

Bruksområde

Når et fly skal lande eller ta av fra en flyplass blir høydemåleren vanligvis justert til trykket på flyplassen redusert til havets nivå (QNH). Når flyet står på bakken vil høydemåleren vise flyplassens høyde over havet.

Noen har et barometer på armbåndsuret, men her vil lufttrykket endre seg straks man forandrer sin høydeposisjon i terrenget. Et slikt barometer kan bedre benyttes som høydemåler (altimeter) på fjellturer. En millibar (mb) eller hektoPascal (hPa) endring i lufttrykket betyr da en høydeendring på ca. 8 m.

Gjør det selv

Det finnes flere typer både analoge og digitale instrumenter på markedet. Det mest utbredte instrumentet i da er et aneroid barometer formet som en klokke. Et digitalt instrument med display av samme type som brukes på Meteorologisk institutt koster cirka kroner 25.000,-. Det er vanlig å plassere barometre innendørs både for temperaturstabiliteten og av praktiske hensyns skyld.

I alle tilfelle er det viktig å ta hensyn til instrumentets høyde over havet. Trykket avtar med høyden over havet. For å vite om en trykkverdi målt i for eksempel 300 meters høyde er høyere relativt enn en trykkverdi målt ved for eksempel 40 meter over havet, finnes en omregningsformel der verdiene regnes om til hva de ville ha vært hvis målingen var blitt utført ved havets nivå. Dette kalles reduksjon til havets nivå til tross for at trykkverdien er høyere etter reduksjonen. Disse reduserte verdiene kalles ofte QFF (brukt i værvarsling) eller QNH (brukt i luftfart).

Se også

• Lufttrykk

Eksterne lenker

• met.no: Observasjoner (inkludert lufttrykk)
• WMOs anbefaling: Measurement of atmospheric pressure

Et barometer er et instrument som måler lufttrykk.

Målemetode

Lufttrykket avtar med høyden. Et barometer måler vekten av en luftsøyle fra det stedet barometeret befinner seg og til "toppen" av atmosfæren. Selv om dette varierer med værsituasjonen kan vi si at lufttrykket avtar med 1 hekto Pascal (hPa) på 8m. Om du bor 80 m over havet, vil lufttrykket være 10 hPa lavere enn ved havets overflate.

Typer

Det finnes mange typer barometre, de mest brukt er:

• Sneroidbarometre
• Kvikksølvbarometre
• Aneroidbarometre

Dybdestoff

Et barometer bør innstilles på hva lufttrykket ville være ved havets overflate (se Mean Sea Level Pressure og isobar). Når du skal justere skalaen på ditt hjemmebarometer anbefales at du også bruker trykket i havets nivå. Om du ikke bor i havets nivå vil lufttrykket som vises på barometeret ditt være for lavt, men endringene i trykket vil være reelle.

De lufttrykkverdiene (hver 6. time) som er oppgitt i tabellene på met.no er redusert til havets nivå. Det samme er de isobarer du kan se på værkartene på yr.no, på TV eller i aviser.

I værvarslingen

I meteorologien reduseres trykket til havets overflate. Da får vi et bilde av hvordan lufttrykket varierer i et bestemt nivå og ikke minst plasseringen av lavtrykk og høytrykk.

Bruken av trykkmålinger i profesjonell værvarsling er komplisert: Trykkmålinger blir her satt sammen med vindmålinger, satellittbilder og radarbilder på et kart. Dette gir et godt verktøy for analyse av værsituasjonen i et større område.

Bruksområde

Når et fly skal lande eller ta av fra en flyplass blir høydemåleren vanligvis justert til trykket på flyplassen redusert til havets nivå (QNH). Når flyet står på bakken vil høydemåleren vise flyplassens høyde over havet.

Noen har et barometer på armbåndsuret, men her vil lufttrykket endre seg straks man forandrer sin høydeposisjon i terrenget. Et slikt barometer kan bedre benyttes som høydemåler (altimeter) på fjellturer. En millibar (mb) eller hektoPascal (hPa) endring i lufttrykket betyr da en høydeendring på ca. 8 m.

Gjør det selv

Det finnes flere typer både analoge og digitale instrumenter på markedet. Det mest utbredte instrumentet i da er et aneroid barometer formet som en klokke. Et digitalt instrument med display av samme type som brukes på Meteorologisk institutt koster cirka kroner 25.000,-. Det er vanlig å plassere barometre innendørs både for temperaturstabiliteten og av praktiske hensyns skyld.

I alle tilfelle er det viktig å ta hensyn til instrumentets høyde over havet. Trykket avtar med høyden over havet. For å vite om en trykkverdi målt i for eksempel 300 meters høyde er høyere relativt enn en trykkverdi målt ved for eksempel 40 meter over havet, finnes en omregningsformel der verdiene regnes om til hva de ville ha vært hvis målingen var blitt utført ved havets nivå. Dette kalles reduksjon til havets nivå til tross for at trykkverdien er høyere etter reduksjonen. Disse reduserte verdiene kalles ofte QFF (brukt i værvarsling) eller QNH (brukt i luftfart).

Se også

• Lufttrykk

Eksterne lenker

• met.no: Observasjoner (inkludert lufttrykk)
• WMOs anbefaling: Measurement of atmospheric pressure

Eksobasen (også kalt baropausen eller termopausen) er overgangen mellom termosfæren og eksosfæren, ca 400-500 km over Jordas overflate.

Se også

• Atmosfæren

Heterosfæren (også kalt barosfæren) er sjiktet i Jordas atmosfære fra ca 100 km til eksobasen i ca 400-500 km høyde.

Dybdestoff

I heterosfæren spaltes gassmolekylene til enkeltatomer, og sammensetningen i ulike høydenivåer blir heterogent, i motsetning til i homosfære (under 100 km) der luftens gassblanding er tilnærmet konstant.

Se også

• Atmosfæren

Bathymetri er studiet av havdyp eller bunnivå (bunntopografi) i sjø og hav.

Beskrivelse

Navnet kommer fra gresk: βαθυς, dyp, og μετρον, måle. En bathymetrisk beskrivelse er som regel i form av kart som viser havdyp, disse kan benyttes til navigasjon. Man benytter også bathymetriske data til numeriske modeller når man modellerer vannnstrømninger.

Eksterne lenker

Wikipedia: Bathymetry

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Se også

• Vindens virkninger på land, på fjellet og på sjøen
• Beregning av vindavkjøling
• Omregning av vindhastighet
• Vind

Sir Francis Beaufort var en britisk admiral (1774-1857) som utviklet en skala for hvordan forskjellige vindhastigheter virket på havoverflaten og seilføringen på seilskutene. Skalaen ble satt opp i 1806 og ble senere overført til forhold på landjorden og på fjellet.

Se også

• Beaufortskalaen

Eksterne lenker

• snl.no: Sir Francis Beaufort

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Se også

• Vindens virkninger på land, på fjellet og på sjøen
• Beregning av vindavkjøling
• Omregning av vindhastighet
• Vind

Sett inn temperatur (°C) og duggpunktstemperatur (°C) for å beregne relativ fuktighet. Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

• Relativ fuktighet
• Temperatur
• Duggpunktstemperatur
• Værkalkulatorer

Sett inn temperatur (°C) og duggpunktstemperatur (°C) for å beregne relativ fuktighet. Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

• Relativ fuktighet
• Temperatur
• Duggpunktstemperatur
• Værkalkulatorer

Sett inn temperatur (°C) og vind (m/s) for å beregne vindavkjølingseffekten. Bruk punktum og ikke komma hvis du bruker desimaler.

Se også

• Vindavkjøling
• Følt temperatur
• Værkalkulatorer

Bergensskolen er benevnelsen på fagmiljøet rundt Vilhelm Bjerknes etter at han i 1917 ble ansatt som styrer av den meteorologiske virksomheten ved det nyopprettede Geofysiske instituttet i Bergen, fra 1946 en del av Universitet i Bergen.

Beskrivelse

Bergensskolen er særlig knyttet til polarfrontsyklon-modellen, en modell som beskriver lavtrykksutvikling og frontdannelse. Mange profiler innen meteorologien startet sin vitenskapelige karriere her, f.eks. J. Bjerknes, H. Solberg, C.A. Rossby og T. Bergeron.

Se også

• Vilhelm Bjerknes

Bernoulli-effekten viser seg når hastigheten i en luftstrøm påvirkes av terrenget luftstrømmen beveger seg i.

Beskrivelse

Lokalt vil vindhastigheten øke når lufta tvinges over eller rundt hindringer. Når meteorologene snakker om sterk vind "på utsatte steder", er som regel bernoulli-effekten en del av årsaken.

Bernoullis likning sier at trykket i en strøm (av væske eller gass) er omvendt proporsjonal med hastigheten. Lokalt vil vindhastigheten øke når lufta tvinges over eller rundt hindringer som fjell eller hus. Lokale trykkforskjeller (lavt trykk) vil oppstå. Bernoulli-effekten kan dermed bidra til skader av typen tak som rives av og tunge gjenstander som letter og flyttes.

Men det er ikke bare Bernoulli-effekten som medfører skader på faste og løse gjenstander. Er det sterk vind, er det også ofte kraftige vindkast eller turbulens. Denne effekten vil også kunne gjøre stor skade, for ekesmpel rive løs tak eller deler av tak.

Se også

• Vindkast
• Turbulens

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Se også

• Vindens virkninger på land, på fjellet og på sjøen
• Beregning av vindavkjøling
• Omregning av vindhastighet
• Vind

Biosfæren er det nederste sjiktet av atmosfæren og den delen av jordskorpa med vannområder hvor det eksisterer naturlig liv.

Bisol og Parry-bue i Porsgrunn. Foto: Morten Kleiva.

Bisol eller parhelion (eng. sun dog, mock sun eller subsun) er et optisk fenomen som skyldes sollysets brytning og refleksjon i iskrystaller i øvre troposfæren, oftest i forbindelse med cirrus-skyer og halo.

Beskrivelse

Det spesielle med bisol er at iskrystallene er heksagonalformede med vertikal akse som lyset brytes i gjennom eller reflekteres mot. Bisolene er fokuspunkter på den "parheliske sirkelen" som vises som en horisontal linje (se bildet øverst). Bisol over sola og "solstolper" (vertikale lyslinjer) kan forklares på lignende måte.

Når sola er nær horisonten får haloen og den parheliske sirkelen samme vinkelavstand fra sola, slik at bisolene ligger på haloen. Hvis sola står høyere på himmelen vil eventuelle bisoler ligge utenfor haloen.

Eksempler

Fotografens kommentar til bildene: "Solen var i ferd med å gå ned og til tider kunne man se "fire soler", det endret seg hele tiden og da jeg tok bildene var det tre, enten som i et triangel eller tre ved siden av hverandre. Det var et fantastisk skue."

• 

  Parry-bue over, bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland.

• 

  Bisol til høyre. Foto: Raymond Myrland.

• 

  Bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland

Se også

• Halo
• Optiske fenomener

Eksterne lenker

• Atmospheric Optics: Forklaringer og eksempler

Bisol og Parry-bue i Porsgrunn. Foto: Morten Kleiva.

Bisol eller parhelion (eng. sun dog, mock sun eller subsun) er et optisk fenomen som skyldes sollysets brytning og refleksjon i iskrystaller i øvre troposfæren, oftest i forbindelse med cirrus-skyer og halo.

Beskrivelse

Det spesielle med bisol er at iskrystallene er heksagonalformede med vertikal akse som lyset brytes i gjennom eller reflekteres mot. Bisolene er fokuspunkter på den "parheliske sirkelen" som vises som en horisontal linje (se bildet øverst). Bisol over sola og "solstolper" (vertikale lyslinjer) kan forklares på lignende måte.

Når sola er nær horisonten får haloen og den parheliske sirkelen samme vinkelavstand fra sola, slik at bisolene ligger på haloen. Hvis sola står høyere på himmelen vil eventuelle bisoler ligge utenfor haloen.

Eksempler

Fotografens kommentar til bildene: "Solen var i ferd med å gå ned og til tider kunne man se "fire soler", det endret seg hele tiden og da jeg tok bildene var det tre, enten som i et triangel eller tre ved siden av hverandre. Det var et fantastisk skue."

• 

  Parry-bue over, bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland.

• 

  Bisol til høyre. Foto: Raymond Myrland.

• 

  Bisol til venstre. Foto: Raymond Myrland

Se også

• Halo
• Optiske fenomener

Eksterne lenker

• Atmospheric Optics: Forklaringer og eksempler

Vilhelm Bjerknes sa: "Gjennom 50 år har meteorologer i hele verden sett på værkart uten å oppdage de viktigste mønstrene på dem. Jeg ga bare den rette type kart til de rette unge menn, og de oppdaget fort rynkene i værets ansikt."

Vilhelm Bjerknes (1862-1951) eller Vilhelm Frimann Koren Bjerknes, var professor i mekanikk og matematisk fysikk.

Beskrivelse

Vilhelm Bjerknes' vitenskapelige arbeider er grunnleggende for all moderne værvarsling. Men også hans evne til å skape fruktbare forskningsmiljøer bidro sterkt til å heve nivået innen meteorologien. Bjerknes jobbetførst med matematisk teori for resonansfenomener og trådløs telegrafi. Fra omkring århundreskiftet ble han mer interessert i hydrodynamikk. Resultatet av dette arbeidet kjenner vi i dag som "Bjerknes' sirkulasjonssatser". Hans virkelige gjennombrudd kom da han startet arbeidet med å anvende hydrodynamisk teori til praktisk værvarsling.

Bakgrunn

• I perioden 1888-91 tok Vilhelm Bjerknes lærereksamen, og studerte siden ved euroepsiek læresteder i Paris, i Genève, og i Bonn.
• I 1891 ble Bjerknes amanuensis på Fysisk Institutt i Oslo.
• I 1892 tok han sin doktorgrad, "Om elektricitetens bevægelse i Hertz' primære leder".
• I 1893 ble Bjerknes professor i mekanikk og matematisk fysikk ved Stockholms Høgskola, en stilling han innehar til 1907.
• I 1897 gjorde Bjerknes en oppdagelse som skulle føre ham over i geofysikken. Han fant da sine berømte sirkulasjonssatser, som gir forklaringen på hvordan sirkulerende bevegelser i en væske eller gass blir dannet.
• I 1904 publiserte Vilhelm Bjerknes en artikkel, som sa at dårlig vær da værprognoser ble vitenskap kunne løses ved hjelp av likninger. Prinsipielt gjør likningene det mulig å beregne fordelingen av atmosfærens tilstand for ethvert tidspunkt framover i tid, dersom man kjenner temperatur, trykk, fuktighet og vindens retning og styrke i øyeblikket. Men allerede i en tale,"En rasjonell metode for værvarsling", som han holdt i Fysikersamfundet den 24. oktober 1903,la Bjerknes fram sine teorier offentlig.
• I 1905 holdt han en tilsvarende forelesning ved The Carnegie Institution of Washington. Direktøren ved dette instituttet, dr. Woodward, ble smittet av den glød og begeistring Bjerknes la for dagen. Resultatet ble at fra 1906 og 35 år framover fikk Bjerknes et årlig bidrag fra Carnegie Institution for å anvende teoriene sine på problemer i meteorologi og oseanografi.
• I 1907 var Vilhelm Bjerknes tilbake på på Fysisk Institutt i Oslo, som professor i mekanikk og teoretisk fysikk.
• I 1912 ble han kalt til Leipzig for å lede det nye Gophysikaliches Institut ved Universitetet. Her konsentrerte han seg om prognoseoppgaven: Å arbeide med det teoretiske grunnlaget for beregning av morgendagens vær.
• I 1917 ble Vilhelm Bjerknes ansatt som styrer av den meteorologiske virksomheten ved det nyopprettede Geofysiske instituttet i Bergen (fra 1946 en del av Universitet i Bergen). Bergensskolen er benevnelsen på fagmiljøet som ble dannet rundt Bjerknes på "Geofysen".
• I 1926 gikk ferden tilbake til Oslo, hvor han var professor i mekanikk og teoretisk fysikk inntil han gikk av for aldersgrensen.

Se også

• Bergensskolen

Bjerknessenteret er et forskningssenter som i hovedsak arbeider med de naturvitenskaplige aspektene ved klimaendringer, både i fortid og framtid.

Beskrivelse

Senteret har navnet sitt etter fysikeren og meteorologen Vilhelm Bjerknes og sønnen hans, Jacob Bjerknes. Begge var med på å etablere og utvikle Bergensskolen innen meteorologifaget, ideer som brakte meteorologien et langt skritt videre rett etter 1. verdenskrig.

Bjerknessenteret utgjør et sterkt fagmiljø innenfor meteorologi, oseanigrafi, geologi og matematikk og er utpekt som et "senter for fremragende forskning".

Samarbeid

Senteret ligger i Bergen og er et samarbeidsprosjekt mellom Havforskningsinstituttet, Nansensenteret og Universitetet i Bergen.

Eksterne lenker

• Bjerknessenteret for klimaforskning
• Havforskningsinstituttet
• Nansensenteret

Bora er en type fallvind fra Alperegionen mot Adriaterhavet.

En breddegrad er et mål på et punkts posisjon nord eller syd for Ekvator.

Beskrivelse

Et sted som ligger på Ekvator-linjen har 0 gr. bredde. Polpunktene har 90 grader N/S bredde. Både lengde- og breddegrader angis i grader, minutter og sekunder.

Se også

• Lengdegrader

En breddegrad er et mål på et punkts posisjon nord eller syd for Ekvator.

Beskrivelse

Et sted som ligger på Ekvator-linjen har 0 gr. bredde. Polpunktene har 90 grader N/S bredde. Både lengde- og breddegrader angis i grader, minutter og sekunder.

Se også

• Lengdegrader

Beaufortskalaen er en skala som brukes til å bestemme vindstyrken. Skalaen er oppkalt etter Sir Francis Beaufort.

Se også

• Vindens virkninger på land, på fjellet og på sjøen
• Beregning av vindavkjøling
• Omregning av vindhastighet
• Vind

Kakelinne, også kalt lefsetøværet, lefsetøyra eller bryggjardøgri, ble brukt som navn på en mildværperiode som ofte kom i desember.

Beskrivelse

Tidligere trodde man at mildværet kom av all fyringen i forbindelse med julebaksten og det ble naturlig nok varmest helt i slutten av julestria, ved Tomasmesse.

Årsaken til en eller flere mildværsperioder er naturlig, noe statistikken gir belegg for: Temperaturen stiger forbigående en eller flere ganger i løpet av den siste måneden frem til Jul. Grafen viser flere mildværsperioder fra slutten av november og utover mot Jul. Spesielt interessant er det at temperaturen Julaften er ca. 1 grad høyere enn både Lille Julaften og 1. Juledag:

Dybdestoff

Det er slik at november, desember og noen ganger litt av januar innebærer en overgangsperiode der atmosfæren forsøker å stille seg om fra høst- til vintermodus. Dette innebærer en del kamper mellom mild luft fra sørvest og kald luft som dannes over kontinentene og Arktis.

Den kalde lufta skal på sikt, slik klimaet i det minste har vært til nå, dominere utover vinteren. Men i en overgangsperiode vil mild luft, hjulpet av kraftige lavtrykk, kunne drive vekk den kalde luften for en periode. Og det er disse periodene som utgjør kakelinna eller kakelinnene.

En annen myte vi får bekreftet er at det alltid er så kaldt på Nyttårsaften. Og det stemmer jo i hvert fall i Oslo, for Nyttårsaften er kaldeste dagen i desember, og omkring 2,5 grader kaldere enn Julaften. Etter nyttår flater temperaturen ut, og i løpet av 2. uka i januar kommer det gjerne mildere vær igjen.

Se også

• Tomasmesse
• Hundedagene
• Indian summer
• Værtegn

Eksterne lenker

• yr.no: Saker om værtegn og folketro

Vertikalt tverrsnitt gjennom og over Varangerhalvøya. Blå linjer er konstant potensiell temperatur (isentroper) og og grønne piler er vind. Luftstrømmen går fra høyre mot venstre og følger omtrent isentropene. Vi ser her vindforsterkning på lesiden av fjellet fordi fjellbølgene bryter over fjellet. Illustrasjon: met.no

Brytende fjellbølger er fjellbølger som blir brutt når de forplanter seg vertikalt over fjell eller fjellrygger.

Beskrivelse

Når fjellbølger forplanter seg vertikalt brytes de, hvis de treffer på et nivå med lav vindhastighet i forhold til vindhastigheten i nivåene lenger nede. Fjellbølger kan også brytes når de når tropopausen, siden tettheten der er så liten.

Når fjellbølger bryter i et lavt nivå, kan det oppstå sterk vind på lesiden av fjellet. Dette fenomenet vil på bakken oppleves som sterk fallvind.

Dybdestoff

Et nivå med lav vindhastighet i forhold til vinden lenger nede kalles et kritisk nivå (U(z) = 0), siden bølgeenergien her blir absorbert og reflektert til nivåene lenger nede.

Se også

• Fjellbølger
• Fallvind

Vertikalt tverrsnitt gjennom og over Varangerhalvøya. Blå linjer er konstant potensiell temperatur (isentroper) og og grønne piler er vind. Luftstrømmen går fra høyre mot venstre og følger omtrent isentropene. Vi ser her vindforsterkning på lesiden av fjellet fordi fjellbølgene bryter over fjellet. Illustrasjon: met.no

Brytende fjellbølger er fjellbølger som blir brutt når de forplanter seg vertikalt over fjell eller fjellrygger.

Beskrivelse

Når fjellbølger forplanter seg vertikalt brytes de, hvis de treffer på et nivå med lav vindhastighet i forhold til vindhastigheten i nivåene lenger nede. Fjellbølger kan også brytes når de når tropopausen, siden tettheten der er så liten.

Når fjellbølger bryter i et lavt nivå, kan det oppstå sterk vind på lesiden av fjellet. Dette fenomenet vil på bakken oppleves som sterk fallvind.

Dybdestoff

Et nivå med lav vindhastighet i forhold til vinden lenger nede kalles et kritisk nivå (U(z) = 0), siden bølgeenergien her blir absorbert og reflektert til nivåene lenger nede.

Se også

• Fjellbølger
• Fallvind

Kan dette bli en god dag? Foto: met.no

En annen variant av dette værtegnet er ”Når skodda la seg i dalbunnen, ble det en god dag”.

Beskrivelse

Tåke dannes og forsvinner av forskjellige årsaker. Om høsten, på klare netter, avkjøles lufta mest i høyereliggende strøk, for eksempel i fjellet. Den kalde lufta renner ned i dalførene. Blir avkjølingen kraftig nok, dannes det tåke i dalbunnen der fuktighetskilden, elva, også befinner seg.

Når morgen kommer og sola igjen begynner å varme opp bakke og luft, vil denne tåka vanligvis løse seg opp, ”bråne”, og det blir en fin dag. Tidlig på høsten går denne prosessen greit, men jo kortere dager og jo lavere sol, desto vanskeligere blir det å få nok varme fra sola. Seinhøstes kan det nok tenkes at skodda blir liggende hele dagen.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

• Tåke
• Flere værtegn

Regnbue over Stavernodden i Vestfold. Foto: Gerd Røed.

Beskrivelse

Siste setning her viser en observasjon av regnvær vest for oss. Sjansen er stor for at dette regnet er på vei østover, mot oss. ”Varsel om væde”.

Regnbue ser vi også ofte når vi har regnbyger, altså en himmel med sprekker i skyene der sola slipper gjennom. Ses regnbuen om morgenen, kan dette tyde på at vi får en hel dag med mange regnbyger. Regnbuen om ettermiddagen kan komme i regnet fra den siste bygen denne dagen.

Kilde

Meteorologisk institutt har kommentert værtegnene i Cappelens bok Folkelige værvarsler - 1900 værtegn fra hele landet av Ørnulf Hodne. Takk til Cappelen for at vi får bruke denne delen av boka på våre nettsider.

Se også

• Regnbue om kvelden varsler godvær.
• Regnbuer
• Flere værtegn

Stratocumulus (Sc), også kalt bukleskyer, er hvitaktige eller gråblåe lag eller flak sammensatt av baller eller valker.

Beskrivelse

Stratocumulus et eksempel på lave skyer og er overveiende vannskyer. Ved lave temperaturer kan de inneholde iskrystaller og kornsnø. Av og til kan man se bølgeskyer i forbindelse med inversjonslag med kraftig vindskjær (Kelvin-Helmholtz-bølger). Disse skyene er i utgangspunktet stratocumulus.

Stratocumulusskyer er vanlig i inversjoner, men det er ikke ofte det dannes flotte Kelvin-Helmholtz-bølger.

Se også

• Kelvin-Helmholtz-bølger
• Lave skyer

Varslingsområder langs kysten

• Troms og Finnmark
• Nordland
• Trøndelag og Møre og Romsdal
• Sør-Østlandet

Se også

• Varslingsområder

Eksterne lenker

• yr.no: Tekstvarsel for Norge

Snøbyge over Tromsø. Foto: Gunnar Mellem.

En byge er betegnelsen på nedbør som kan være intens, men som har kort varighet og berører et begrenset geografisk område.

Beskrivelse

Dette skjer fordi nedbøren kommer fra en enkelt bygesky (cumulonimbus-sky), som har en geografisk utstrekning på bare noen få kilometer. En byge er på sett og vis et lavtrykk på veldig liten skala (se instabilitetslavtrykk).

Kraftige byger gir gjerne fall i lufttrykket på et par hPa og det kan bli kraftige vindkast ved bakken.

Dannelse

Damatisk bygevær i nærheten av Namsos 2007. Foto: Terje O. Nordvik.

En typisk bygesky dannes og oppløses i løpet av ca 1 t, men avløses ofte av neste byge slik at nedbøren i lengre perioder kan fortone seg nesten sammenhengende. Bygenedbør er ofte intens på grunn av kraftige vertikale luftstrømmer og iskrystalleffekten.

Dybdestoff

Squall er et engelsk begrep for "kraftig byge" og kraftig bygenedbør og tordenvær er ikke uvanlig. Dersom squallene er organisert i en linje, beskrives de som en bygelinje (squall line).

I tropiske strøk (særlig i stillebeltet nær ekvator) er squalls et hyppig fenomen uten at det der er koblet til særskilte lavtrykk. Det er fordi på ekvator kan det ikke utvikles lavtrykk i vanlig fortand ettersom corioliskrafta er 0.

På Meteorologisk institutt brukes ofte "squall" til brukergrupper med engelsk som arbeidsspråk, f.eks. flygere. I henhold til internasjonal standard kreves det en plutselig vindøkning på minst 8 m/s før man kan kalle det "squall". I tillegg må vindstyrken nå opp i 11 m/s (liten kuling) og vare i minst 1 minutt (altså mer enn et vindkast).

Se også

• Cumulonimbus
• Towering Cumulus
• Konveksjon
• Bygelinjer
• Ettermiddagsbyger

Symbolet for bygelinjer slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

I en bygelinje (eng. squall line) er bygene organisert langs en linje som godt kan bli flere hundre kilometer lang.

Beskrivelse

Bygelinjer dannes over for eksempel fjellkjeder, der oppvarming gjennom dagen gir næring til bygedannelse, men dannes også i ustabil luft foran en front.

Bygelinjer i varmsektoren foran en kaldfront er vanligvis en splittet kaldfront. Splittet eller dobbel kaldfront skyldes at kald luft i høyden beveger seg foran bakkefronten. Dette fjerner mye av nedbørspotensialet fra bakkefronten.

Bruksområde

Når du seiler eller flyr kan du styre unna en enkelt kraftig byge, men det er verre å komme rundt en bygelinje. Flyene vil fortrinnsvis gå over.

Se også

• Tråg
• Fronter
• Byger

Symbolet for bygelinjer slik det vises på prognose- og analysekartene. Illustrasjon: met.no

I en bygelinje (eng. squall line) er bygene organisert langs en linje som godt kan bli flere hundre kilometer lang.

Beskrivelse

Bygelinjer dannes over for eksempel fjellkjeder, der oppvarming gjennom dagen gir næring til bygedannelse, men dannes også i ustabil luft foran en front.

Bygelinjer i varmsektoren foran en kaldfront er vanligvis en splittet kaldfront. Splittet eller dobbel kaldfront skyldes at kald luft i høyden beveger seg foran bakkefronten. Dette fjerner mye av nedbørspotensialet fra bakkefronten.

Bruksområde

Når du seiler eller flyr kan du styre unna en enkelt kraftig byge, men det er verre å komme rundt en bygelinje. Flyene vil fortrinnsvis gå over.

Se også

• Tråg
• Fronter
• Byger

Snøbyge over Tromsø. Foto: Gunnar Mellem.

En byge er betegnelsen på nedbør som kan være intens, men som har kort varighet og berører et begrenset geografisk område.

Beskrivelse

Dette skjer fordi nedbøren kommer fra en enkelt bygesky (cumulonimbus-sky), som har en geografisk utstrekning på bare noen få kilometer. En byge er på sett og vis et lavtrykk på veldig liten skala (se instabilitetslavtrykk).

Kraftige byger gir gjerne fall i lufttrykket på et par hPa og det kan bli kraftige vindkast ved bakken.

Dannelse

Damatisk bygevær i nærheten av Namsos 2007. Foto: Terje O. Nordvik.

En typisk bygesky dannes og oppløses i løpet av ca 1 t, men avløses ofte av neste byge slik at nedbøren i lengre perioder kan fortone seg nesten sammenhengende. Bygenedbør er ofte intens på grunn av kraftige vertikale luftstrømmer og iskrystalleffekten.

Dybdestoff

Squall er et engelsk begrep for "kraftig byge" og kraftig bygenedbør og tordenvær er ikke uvanlig. Dersom squallene er organisert i en linje, beskrives de som en bygelinje (squall line).

I tropiske strøk (særlig i stillebeltet nær ekvator) er squalls et hyppig fenomen uten at det der er koblet til særskilte lavtrykk. Det er fordi på ekvator kan det ikke utvikles lavtrykk i vanlig fortand ettersom corioliskrafta er 0.

På Meteorologisk institutt brukes ofte "squall" til brukergrupper med engelsk som arbeidsspråk, f.eks. flygere. I henhold til internasjonal standard kreves det en plutselig vindøkning på minst 8 m/s før man kan kalle det "squall". I tillegg må vindstyrken nå opp i 11 m/s (liten kuling) og vare i minst 1 minutt (altså mer enn et vindkast).

Se også

• Cumulonimbus
• Towering Cumulus
• Konveksjon
• Bygelinjer
• Ettermiddagsbyger

Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

• Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
• Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

• Ambolt
• Lave skyer
• Cumulus
• Mammatus
• Konveksjon
• Skyer

Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

• Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
• Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

• Ambolt
• Lave skyer
• Cumulus
• Mammatus
• Konveksjon
• Skyer

Bølgedal er merket som trough. Illustrasjon: WMO.

Bølgedal (eng. trough) eller bølgebunn er det laveste punktet på en bølge. Etterfølgende bølgedaler er vanligvis av ulik dybde i et komplekst bølgefelt.

Se også

• Bølgetopp
• Amplitude
• Bølgeperiode
• Signifikant bølgehøyde

Bølgedal er merket som trough. Illustrasjon: WMO.

Bølgedal (eng. trough) eller bølgebunn er det laveste punktet på en bølge. Etterfølgende bølgedaler er vanligvis av ulik dybde i et komplekst bølgefelt.

Se også

• Bølgetopp
• Amplitude
• Bølgeperiode
• Signifikant bølgehøyde

Bølgedal er merket som trough. Illustrasjon: WMO.

Bølgedal (eng. trough) eller bølgebunn er det laveste punktet på en bølge. Etterfølgende bølgedaler er vanligvis av ulik dybde i et komplekst bølgefelt.

Se også

• Bølgetopp
• Amplitude
• Bølgeperiode
• Signifikant bølgehøyde

Dønning i sterk fralandsvind på Jæren. Foto: Einar Egeland.

Bølgehøyde er den vertikale avstanden mellom bølgetopp og etterfølgende bølgedal.

Beskrivelse

Bølgehøyden er markert med H, det doble av amplituden (a). Illustrasjon: WMO.

Bølgehøyden måles vanligvis i meter. For et komplekst bølgefelt regnes den signifikante bølgehøyden ut fra målinger eller fra et modellert eller observert bølgespektrum.

Bruksområde

I varslene for havområdene inngår som regel et varsel om bølgehøyde. Forventet signifikant bølgehøyde blir da oppgitt i meter. For eksempel "Bankene utenfor Nordland ca 2m".

Typer

• Signifikant bølgehøyde
• Maksimal bølgehøyde
• Individuell bølgehøyde

Bølgelengde er avstanden mellom bølgetoppene. Illustrasjon: WMO.

Bølgelengde er avstanden fra en bølgetopp til den neste, vanligvis målt i meter.

Beskrivelse

For et komplekst bølgefelt tolkes bølgelengden som den dominerende (mest energirike) bølgelengden til bølgespekteret, "peak wave length".

Se også

• Bølgespektrum

Stormbølger utenfor Jæren. Foto: Einar Egeland.

Bølgemodeller beregner fordelingen av signifikant bølgehøyde, bølgeretning og bølgeperiode i et havområde.

Beskrivelse

Et utsnitt av et typisk modellgitter (WAM 10 km). Rutenettet indikerer oppløsningen (10 km). Illustrasjon: met.no

En bølgemodell estimerer vekst og forplantning av vindgenererte overflatebølger i frekvensområdet 0,04-0,5 Hz. Det ideelle ville være å modellere individuelle bølger men slike beregninger er ytterst. For bølgemodeller som brukes til operasjonell varsling er det derfor i stedet vanlig å regne på hvordan energifordelingen per retning og per frekvens, det vil si bølgelengde, endrer seg med tid og sted.

Energifordelingen per retning og frekvens kalles et todimensjonalt bølgespektrum. Havflaten representeres spektralt som summen av sinusoidale enkeltbølger med bestemt retning, frekvens og amplitude. Modellområdet er løst opp med et vanligvis regulært todimensjonalt gitter. Vinden er den ytre kraften som bestemmer sjøtilstanden sammen med horisontal forplantning av bølgeenergi, dissipasjon og ikke-lineær energiforplantning i frekvensrommet. Fra bølgespektret kan man avlede vanlige bølgeparametere som signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeretning og bølgeperiode.

Typer

Disse bølgemodellene anvendes ved Meteorologisk institutt:

• WAM bølgemodell
• SWAN bølgemodell
• ST-WAVE bølgemodell

Dybdestoff

I utgangspunktet vil en stasjonær bølgemodell ikke være egnet til varsling, siden den ikke kan ta hensyn til skiftende vind- og bølgeforhold. For å kunne bruke en modell som ST-WAVE til varsling, er modellen forhåndskjørt for alle kombinasjoner av tre parametere: Signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeperiode samt dominerende bølgeretning og resultatene er arkivert. Basert på varsler av de tre parametrene i havområdet utenfor kysten, hentes den situasjon frem fra arkivet som ligger nærmest den aktuelle situasjonen. Denne løsning er brukt på spesialvarsel for Stad, Sletta og Boknafjord.

Se også

• Havmodeller
• Refraksjonsmodell

Stormbølger utenfor Jæren. Foto: Einar Egeland.

Bølgemodeller beregner fordelingen av signifikant bølgehøyde, bølgeretning og bølgeperiode i et havområde.

Beskrivelse

Et utsnitt av et typisk modellgitter (WAM 10 km). Rutenettet indikerer oppløsningen (10 km). Illustrasjon: met.no

En bølgemodell estimerer vekst og forplantning av vindgenererte overflatebølger i frekvensområdet 0,04-0,5 Hz. Det ideelle ville være å modellere individuelle bølger men slike beregninger er ytterst. For bølgemodeller som brukes til operasjonell varsling er det derfor i stedet vanlig å regne på hvordan energifordelingen per retning og per frekvens, det vil si bølgelengde, endrer seg med tid og sted.

Energifordelingen per retning og frekvens kalles et todimensjonalt bølgespektrum. Havflaten representeres spektralt som summen av sinusoidale enkeltbølger med bestemt retning, frekvens og amplitude. Modellområdet er løst opp med et vanligvis regulært todimensjonalt gitter. Vinden er den ytre kraften som bestemmer sjøtilstanden sammen med horisontal forplantning av bølgeenergi, dissipasjon og ikke-lineær energiforplantning i frekvensrommet. Fra bølgespektret kan man avlede vanlige bølgeparametere som signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeretning og bølgeperiode.

Typer

Disse bølgemodellene anvendes ved Meteorologisk institutt:

• WAM bølgemodell
• SWAN bølgemodell
• ST-WAVE bølgemodell

Dybdestoff

I utgangspunktet vil en stasjonær bølgemodell ikke være egnet til varsling, siden den ikke kan ta hensyn til skiftende vind- og bølgeforhold. For å kunne bruke en modell som ST-WAVE til varsling, er modellen forhåndskjørt for alle kombinasjoner av tre parametere: Signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeperiode samt dominerende bølgeretning og resultatene er arkivert. Basert på varsler av de tre parametrene i havområdet utenfor kysten, hentes den situasjon frem fra arkivet som ligger nærmest den aktuelle situasjonen. Denne løsning er brukt på spesialvarsel for Stad, Sletta og Boknafjord.

Se også

• Havmodeller
• Refraksjonsmodell

Eksempler på skipsobservasjoner. Illustrasjon: met.no

Bølgeperioder er tiden i sekunder fra en bølgetopp til neste bølgetopp "passerer" på samme sted.

Bruksområde

I værobservasjoner fra skip blir også bølgeperiode og dønningperiode rapportert.

Se også

• Bølger
• Dønninger

Eksempler på skipsobservasjoner. Illustrasjon: met.no

Bølgeperioder er tiden i sekunder fra en bølgetopp til neste bølgetopp "passerer" på samme sted.

Bruksområde

I værobservasjoner fra skip blir også bølgeperiode og dønningperiode rapportert.

Se også

• Bølger
• Dønninger

Bølger. Foto: Einar Egeland.

Bølger er periodiske svingninger som opptrer på overflaten av et medium.

Beskrivelse

Bølgelengden er gjengitt som lambda og bølgeperioden som T. Amplituden er gjengitt som a og bølgehøyden H. Illustrasjon: WMO.

I oseanografi tenker man først og fremst på bølger som vindgenererte overflatebølger eller vindsjø. Bølger på vannflaten oppstår som følge av vindens virkning på havet. Bølger i atmosfæren oppstår gjerne når stabil luft presses over fjell. Slike bølger kalles ofte lebølger fordi de opptrer i le av fjell.

Vindsjø oppstår på grunn av overføring (friksjon) av bevegelsesenergi (vind) fra luft til hav. Når vinden løyer får vi en periode med dønninger før havet gradvis flater ut. Dønning også komme fra gamle stormsentra langt unna, og det kan gjerne være flere dønningfelt av ulikt opphav på ett og samme sted. Hvis det blåser opp igjen vil som regel de nye bølgene få en annen retning enn de gamle. Sjøgangen er derfor summen av vindens virkning på havet lokalt pluss tidligere værsystemer langt borte.

Se også

• Bølgemodeller
• Bølgehøyde
• Bølgeretning
• Bølgeperiode
• Dønninger
• Sjøgang

Dønningretningen gitt som blå piler under tidsserien. Illustrasjon: met.no

Bølgeretning er retningen til et bølgefelt, vanligvis målt som retningen bølgene kommer fra.

Beskrivelse

For eksempel vil bølger med retning 270 grader komme fra vest. Bølgeretningen er gjerne oppgitt som "peak direction" (DDP), det vil si retningen til den dominerende (mest energirike delen) av c bølgespekteret. Andre mål på bølgeretning er "mean wave direction" (DDM), gjennomsnittsretningen til det todimensjonale bølgespekteret.

Retningen til dønningen er interessant siden denne er uavhengig av den lokale vindretningen og vises derfor ofte i prognoser av sjøtilstanden.

Se også

• Dønninger
• Bølgespektrum

Et bølgespektrum beskriver havoverflaten som summen av sinusoidale bølgekomponenter som hver har en unik bølgelengde, bølgeretning og amplitude.

Beskrivelse

Et todimensjonalt bølgespektrum fra den operasjonelle bølgemodellen ved Meteorologisk institutt. Illustrasjon: met.no

Forutsetningen for å benytte et bølgespektrum til å representere havflaten er at sjøtilstanden er tilnærmet statistisk stasjonær over et større geografisk område (minst noen hundre meter) og at bølgene er langryggede, dvs at bølgeenergien ikke brer seg som ringer fra et lokalt utspring.

Et endimensjonalt spektrum er avledet av det todimensjonale spekteret ved integrasjon rundt enhetssirkelen (over alle retninger). Et endimensjonalt bølgespektrum er dermed kun en funksjon av frekvens eller bølgetall. Bølgekomponentene fremstilles da som energitetthet pr frekvens eller bølgetall. Ut fra bølgespekteret kan man beregne vanlige bølgeparametre som signifikant bølgehøyde, dominerende bølgeretning og bølgeperiode.

Eksempel

Figuren viser et todimensjonalt bølgespektrum fra den operasjonelle bølgemodellen ved Meteorologisk institutt. Fargene angir hvor mye energi det er på en gitt frekvens og retning i spektret. Lange bølger (lav frekvens) ligger nær origo på figuren, mens kortere bølger (høyere frekvens) opptrer lenger ute. I dette tilfellet er det sørlig vind 20 knop som gir en del vindsjø i nordlig retning. Dessuten ses litt dønning som går i øst-nordøstlig retning. Den samme bølgeenergien er også fremstilt som et endimensjonalt spektrum (i rødt), hvor bølgeenergien er representert på andreaksen som energi pr Hz.

Se også

• Bølgemodeller

Figuren viser en sinusoidalt bølgeprofil hvor toppene er markert med crest. Illustrasjon: WMO.

Bølgetoppen (eng. crest) eller bølgekammen er det høyeste punktet på en bølge.

Beskrivelse

Etterfølgende bølgetopper er vanligvis av ulik høyde i et komplekst bølgefelt.

Se også

• Bølgedal
• Amplitude
• Bølgeperiode
• Signifikant bølgehøyde

Figuren viser en sinusoidalt bølgeprofil hvor toppene er markert med crest. Illustrasjon: WMO.

Bølgetoppen (eng. crest) eller bølgekammen er det høyeste punktet på en bølge.

Beskrivelse

Etterfølgende bølgetopper er vanligvis av ulik høyde i et komplekst bølgefelt.

Se også

• Bølgedal
• Amplitude
• Bølgeperiode
• Signifikant bølgehøyde

Celsius (C) er temperaturskalen som setter vannets fryse- og kokepunkt lik henholdsvis 0 og 100 grader.

Historikk

Anders Celsius (1701-44) var en svensk fysiker og kjemiker som i hovedsak er kjent for i 1742 å ha fastsett Celsius-temperaturskalaen (°C) etter smeltepunktet og kokepunktet til vann under normalt trykk ved havflaten. Han satte kokepunktet til 0 grader og smeltepunktet til 100 grader. Carl von Linne snudde senere skalaen slik vi kjenner den i dag.

I værvarslingen

Celsius skal alltid brukes i offisielle meteorologiske meldinger.

Se også

• Fahrenheit
• Kelvin
• Termometre
• Omregning av temperatur

Klarluftsturbulens eller Clear Air Turbulence (CAT) er turbulens som oppstår i skyfrie områder i atmosfæren.

Beskrivelse

Klarluftsturbulens er et fenomen som forekommer i høyere lag av atmosfæren, og er knyttet til kraftige vindskjær, spesielt mellom kjernen av en jetstrøm og den omkringliggende luften, og er mest vanlig nær tropopausen og høydefronter.

Bruksområde

Klarluftsturbulens er en fare for lufttrafikken, både fordi den vanskelig lar seg oppdage før man er midt oppi den, men også fordi den kan være så kraftig at den forårsaker skade på skrog, passasjerer og besetning.

Se også

• Turbulens
• Vindskjær

CAVOK står for Ceiling and visibility OK (skyhøyde og sikt OK), og er et element i en METAR.

Beskrivelse

CAVOK erstatter sikt, skymengde, skyhøyde og skytype, under forutsetning av at sikten er 10 km eller mer, at det ikke finnes skyer under lufthavnens laveste minimum sektorhøyde (minimum sector altitude), heller ingen CB-skyer, og at det ikke forkommer noe signifikant vær. CAVOK uttales "kav-okei".

Se også

• METAR

CICERO er det norske senteret for klimaforskning.

Eksterne lenker

• CICERO Senter for klimaforskning

CO₂ eller karbondioksid er en drivhusgass og er ved vanlig trykk og temperatur en fargeløs gass med svak syrlig smak og lukt.

Beskrivelse

CO₂ består av 1 karbonatom og 2 oksygenatom. CO₂ er en vesentlig del av livssyklusen på jorden i form av at pust, forbrenning og forråtnelse skaper CO₂. Planter bruker CO₂ som et viktig element i fotosyntesen.

CO₂ sin funksjon som drivhusgass er vesentlig i klimasammenheng. Kort forklart slipper CO₂ kortbølget sollys ned til bakken, mens langbølget varmestråling absorberes på vei ut fra jorden.

Tiltak for å begrense CO₂-utslipp

Når en skal se på mulighetene for å begrense utslipp av CO₂ må en være bevist at utslippene av CO₂ i dag er sterkt koblet til mengden energi vi bruker. Skal vi kutte i utslippene er det to strategier som kan benyttes:

• Kutte i mengden forbrukt energi.
• Løsne koblingen mellom CO₂ og energibruk.

Når det gjelder å kutte i mengden forbrukt engeri, finnes det mange gode tiltak en kan gjøre i dag og som man faktisk kan tjene penger på. På det personlige plan kan eksempler som etterisolering av hus og kjøre mindre bil nevnes. Her finnes det mange gode kilder på nettet som hos Klimaløftet.

Skal vi løsne koblingen mellom energibruk og CO₂ utslipp, kommer vi inn i teknologi og teknologiutvikling og tiltak som karbonfangst, utbygging av fornybar energi og kvotehandel. Ideen bak kvotehandel er å gjøre utslipp til atmosfæren dyrere enn å utvikle alternative teknologiske løsninger.

I arbeidet med å kutte ned på CO₂ utslippene og løsne koblingen mellom CO₂ og energibruk er det svært viktig å være bevisst ulikheten i energibruk og CO₂-utslipp i verden. For eksempel slipper Bangladesh ut ca. 0,5 tonn CO₂ per innbygger i året, mens Norge slipper ut ca. 14 tonn CO₂ per innbygger i året. Et forsvarlig nivå klimamessig ligger globalt på 2-4 tonn CO₂ per innbygger i året. Skal utviklingsland komme opp på en levestandard som tilsvarer den norske, må de kunne øke energiforbruket. En vesentlig oppgave blir å hjelpe landene til en økt levestandard uten at det medfører store belastninger på miljøet eller store utslipp av drivhusgasser.

Det blir hevdet at vi ikke trenger å kutte i utslippene da de menneskelige utslippene bare utgjør 4-5% av de naturlige utslippene. Det stemmer at de menneskelige utslippene bare er 4-5 % av de naturlige utslippene. Det som blir en nøkkel her er at de naturlige utslippene er i et system i balanse, mens de menneskelige utslippene kommer som et tillegg til de naturlige. Faktisk så utgjør menneskeskapt CO₂ nå ca. 30 % av CO₂'en i atmosfæren. Dette kan virke ulogisk, men det har en ganske enkel forklaring. Paralellen til forretningsverdenen er veldig tydelig: Der snakker man om omsetning og netto overskudd. Et firma kan ha en omsetning på mange milliarder i året, men likevel gå med null i overskudd. Utgiftene er da like store som inntektene. For å gå i overskudd må inntektene være større enn utgiftene. Og hvis man setter dette overskuddet i banken så hoper det seg opp over tid. Slik er det også med CO₂ i atmosfæren. Hvert år så går vi med et lite overskudd på grunn av de menneskeskapte CO₂-utslippene. Og dette lille ekstra hvert år hoper seg altså opp i atmosfæren og i verdenshavene.

Dybdestoff

Jordas overflate absorberer solstråler, energien fra solstrålene sendes ut som varmestråling. Varmestråling, mer korrekt omtalt som infrarød stråling, er "langbølget stråling". Atmosfæren absorberer mye av den infrarøde strålingen. Drivhusgassene, som for eksempel vanndamp, ozon og CO₂ fanger opp de infrarøde strålene, og reflekterer dem. Når mengden drivhusgasser øker i atmosfæren vil dette føre til en økt drivhuseffekt, noe som igjen medfører økte temperaturer på jorden. Enkelte hevder at havet vil ta opp det økte innholdet i CO₂. Dette er dessverre ikke sant. Havet har kun begrenset mulighet for å ta opp CO₂, og denne muligheten blir mindre jo varmere havet blir.

En økning i CO₂ vil for enkelte områder gi økt plantevekst og matproduksjon, men dette gjelder ikke hele kloden. For eksempel Norge vil nyte et forbedret landbruk, i hvert fall under de mer moderate fremtidsscenariene. Men under de mer ekstreme scenariene (der den globale temperaturen øker med over fire grader) vil landbruket globalt kollapse, rett og slett fordi det ikke bare er CO₂ som bestemmer planteveksten, men også tilgangen på vann, næring og temperatur. Tørke og flom vil som regel ha negativ innvirkning på plantevekst.

Se også

• Drivhusgasser
• Menneskeskapte klimaendringer

Eksterne lenker

• Klimaløftet

Calima betegner en værsituasjon der tørr og varm luft fra øst blåser vestover og ut i Atlanterhavet og når blant annet Kanariøyene. Fenomenet kan vare fra noen timer og opp til en uke.

Beskrivelse

For å få til slik østavind må det subtropiske høytrykket ligge ganske langt nord, og det må være lavtrykk i områdene sør for Kanariøyene. Altså en litt annen værsituasjon enn det som fører til sirocco: Når lavtrykkene går inn over Middelhavet vil det blåse vestlige vinder over Kanariøyene.

Også calima fører med seg fint sandstøv fra Sahara, og den gir svært høy temperatur på Kanariøyene. Sikten blir nedsatt og fint sandstøv har en tendens til å legge seg på alle flater. Det interessante med Calima er at sandstøvet som hvirvles opp i temmelig høye luftlag over Sahara, kan drive med de østlige passatvindene helt over til det Nord-Amerikanske kontinentet; fra tid til annen i slikt omfang at det er tydelig synlig på satellittbilder.

Se også

• Sirocco
• Passatvind

En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no

Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

• Soltidmålere
• Soltid (med soltimer for endel steder i Norge)

En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no

Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

• Soltidmålere
• Soltid (med soltimer for endel steder i Norge)

En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no

Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

• Soltidmålere
• Soltid (med soltimer for endel steder i Norge)

En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no

Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

• Soltidmålere
• Soltid (med soltimer for endel steder i Norge)

En gammel Campbell-Stokes solregistrator. Foto: Morten Salomonsen/met.no

Campbell-Stokes solregistrator. Til høyre sees et mer moderne elektronisk instrument for avlesning av soltimer. Foto: Tor Skaslien/met.no

En Campbell-Stokes solregistrator er ei rund glasskule som måler soltimer.

Målemetode

I en halvmåne bak glasskula festes en papirstrimmel med påførte klokkeslett (se bilde under). Når sola skinner på kula virker kula som et forstørrelsesglass og det brennes et hull/en stripe i strimmelen, og dermed kan en lese av når det har vært sol (se nederste bilde under). I ettertid avleses strimmelen, og en noterer hvor lenge det totalt har vært solskinn den enkelte dag. Papiret byttes daglig og antall soltimer leses av.

Historikk

Allerede i 1646 ble et prisippet bak Campbell-Stokes solregistrator beskrevet av prof. Athanasius Kircher. I 1853 startet J.F. Campbell målinger basert på sin egen prototype som ligner mye på dagens instrument. Senere på 1800-tallet ble instrumentet modifisert av George Stokes (og R.H. Scott). De byttet ut Campbells "mahogny-pinne" med en papirstrimmel.

Se også

• Soltidmålere
• Soltid (med soltimer for endel steder i Norge)

Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

• Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
• Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

• Ambolt
• Lave skyer
• Cumulus
• Mammatus
• Konveksjon
• Skyer

Celsius (C) er temperaturskalen som setter vannets fryse- og kokepunkt lik henholdsvis 0 og 100 grader.

Historikk

Anders Celsius (1701-44) var en svensk fysiker og kjemiker som i hovedsak er kjent for i 1742 å ha fastsett Celsius-temperaturskalaen (°C) etter smeltepunktet og kokepunktet til vann under normalt trykk ved havflaten. Han satte kokepunktet til 0 grader og smeltepunktet til 100 grader. Carl von Linne snudde senere skalaen slik vi kjenner den i dag.

I værvarslingen

Celsius skal alltid brukes i offisielle meteorologiske meldinger.

Se også

• Fahrenheit
• Kelvin
• Termometre
• Omregning av temperatur

Chinook er et lokalt navn på en fønvind som oppstår på østsiden av Rocky Mountains, USA.

Her er den, den den cirkumzenitale buen. Selve buen er ikke så sjelden, men er spesiell fordi fargene er så klare og tydelige. Foto: Mike Mills

Cirkumzenital bue er et optisk fenomen som følge av sollys som bryter gjennom iskrystaller.

Beskrivelse

Den cirkumzenitale buen oppstår ved at sollyset brytes gjennom iskrystaller som har en spesiell form og som befinner seg høyt oppe i atmosfæren.

Se også

• Iskrystalleffekten
• Halo
• Optiske fenomener

Eksterne lenker

• Atmospheric optics

Cirrocumulus (makrellskyer). Foto: Thorbjørn Koch

Cirrocumulus (Cc), eller makrellskyer, opptrer som tynne, hvite flak eller lag.

Beskrivelse

De er klassifisert som høye skyer og kan være delt opp i små dotter eller baller uten å kaste skygge. Cirrocumulus består stort sett av iskrystaller.

Se også

• Høye skyer
• Skyer
• Iskrystaller

Cirrostratus i forbindelse med en front. Foto: Hans Waagen/met.no

Cirrostratus (Cs), eller slørskyer, gir et hvitaktig skydekke som ikke visker ut randen av sol eller måne.

Beskrivelse

Cirrostratus klassifiseres som høye skyer og dannes når et luftlag med fuktig luft løftes oppover i atmosfæren.Det er vanlig at disse skyene danner halo. Slørskyene er hovedsakelig sammensatt av iskrystaller.

Sett fra satellitt

Satellittbilde av cirrostratus vest for Nord-Norge. Foto: met.no

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Høye skyer blir lyse fordi de reflekterer mye sollys samtidig som de stråler ut lite varmestråling. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Bildet nederst til høyre viser cirrostratus vest for Nord-Norge 12. april 2002:

• Den røde pila på bildet viser cirrostratus i forbindelse med en varmfront.
• De høye cirrostratus-skyene er lyse fordi de reflekterer mye solstråling samtidig som de har lav skytopptemperatur og stråler ut lite varmestråling.

Se også

• Høye skyer
• Skyer
• Iskrystaller

Høy cirrus (fibratus) ved Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Cirrus (Ci), også kalt fjærskyer, opptrer i flak eller bånd med et stripet eller trevlet utseende, ofte helt hvite med silkeaktig glans.

Beskrivelse

Cirrus befinner seg i den øvre del av troposfæren. Skyer som er så høyt oppe i atmosfæren består nesten utelukkende av iskrystaller og kan være svært tynne. Skyene danner da et slør det er mulig å se igjennom dem.

• 

  Cirrusskyer med fallstriper. Et jetfly har nettopp passert over og etterlatt seg en kondensstripe. Foto: Sigmund Tvermyr.

• 

  Cumulus- og cirrusskyer (bakerst) over Grefsenkollen i Oslo. Foto: met.no

• 

  Høy cirrus (fibratus) over Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Sett fra satellitt

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Høye skyer blir lyse fordi de reflekterer mye sollys samtidig som de stråler ut lite varmestråling. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Se også

• Skyer
• Iskrystaller

Høy cirrus (fibratus) ved Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Cirrus (Ci), også kalt fjærskyer, opptrer i flak eller bånd med et stripet eller trevlet utseende, ofte helt hvite med silkeaktig glans.

Beskrivelse

Cirrus befinner seg i den øvre del av troposfæren. Skyer som er så høyt oppe i atmosfæren består nesten utelukkende av iskrystaller og kan være svært tynne. Skyene danner da et slør det er mulig å se igjennom dem.

• 

  Cirrusskyer med fallstriper. Et jetfly har nettopp passert over og etterlatt seg en kondensstripe. Foto: Sigmund Tvermyr.

• 

  Cumulus- og cirrusskyer (bakerst) over Grefsenkollen i Oslo. Foto: met.no

• 

  Høy cirrus (fibratus) over Florø. Foto: Asbjørn Aamot.

Sett fra satellitt

I et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Høye skyer blir lyse fordi de reflekterer mye sollys samtidig som de stråler ut lite varmestråling. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Se også

• Skyer
• Iskrystaller

Klarluftsturbulens eller Clear Air Turbulence (CAT) er turbulens som oppstår i skyfrie områder i atmosfæren.

Beskrivelse

Klarluftsturbulens er et fenomen som forekommer i høyere lag av atmosfæren, og er knyttet til kraftige vindskjær, spesielt mellom kjernen av en jetstrøm og den omkringliggende luften, og er mest vanlig nær tropopausen og høydefronter.

Bruksområde

Klarluftsturbulens er en fare for lufttrafikken, både fordi den vanskelig lar seg oppdage før man er midt oppi den, men også fordi den kan være så kraftig at den forårsaker skade på skrog, passasjerer og besetning.

Se også

• Turbulens
• Vindskjær

Et cluster er i værvarslingen en gruppe med prognoser som ligner hverandre.

Beskrivelse

Ensembleprognoser (EPS) er et sett med prognoser for samme værsituasjon. Prognosene blir delt inn i "clusters" (grupper) med ulikt antall "medlemmer". Fordelingen brukes for å beregne sannsynligheten for at ulike værtyper skal inntreffe.

CO₂ eller karbondioksid er en drivhusgass og er ved vanlig trykk og temperatur en fargeløs gass med svak syrlig smak og lukt.

Beskrivelse

CO₂ består av 1 karbonatom og 2 oksygenatom. CO₂ er en vesentlig del av livssyklusen på jorden i form av at pust, forbrenning og forråtnelse skaper CO₂. Planter bruker CO₂ som et viktig element i fotosyntesen.

CO₂ sin funksjon som drivhusgass er vesentlig i klimasammenheng. Kort forklart slipper CO₂ kortbølget sollys ned til bakken, mens langbølget varmestråling absorberes på vei ut fra jorden.

Tiltak for å begrense CO₂-utslipp

Når en skal se på mulighetene for å begrense utslipp av CO₂ må en være bevist at utslippene av CO₂ i dag er sterkt koblet til mengden energi vi bruker. Skal vi kutte i utslippene er det to strategier som kan benyttes:

• Kutte i mengden forbrukt energi.
• Løsne koblingen mellom CO₂ og energibruk.

Når det gjelder å kutte i mengden forbrukt engeri, finnes det mange gode tiltak en kan gjøre i dag og som man faktisk kan tjene penger på. På det personlige plan kan eksempler som etterisolering av hus og kjøre mindre bil nevnes. Her finnes det mange gode kilder på nettet som hos Klimaløftet.

Skal vi løsne koblingen mellom energibruk og CO₂ utslipp, kommer vi inn i teknologi og teknologiutvikling og tiltak som karbonfangst, utbygging av fornybar energi og kvotehandel. Ideen bak kvotehandel er å gjøre utslipp til atmosfæren dyrere enn å utvikle alternative teknologiske løsninger.

I arbeidet med å kutte ned på CO₂ utslippene og løsne koblingen mellom CO₂ og energibruk er det svært viktig å være bevisst ulikheten i energibruk og CO₂-utslipp i verden. For eksempel slipper Bangladesh ut ca. 0,5 tonn CO₂ per innbygger i året, mens Norge slipper ut ca. 14 tonn CO₂ per innbygger i året. Et forsvarlig nivå klimamessig ligger globalt på 2-4 tonn CO₂ per innbygger i året. Skal utviklingsland komme opp på en levestandard som tilsvarer den norske, må de kunne øke energiforbruket. En vesentlig oppgave blir å hjelpe landene til en økt levestandard uten at det medfører store belastninger på miljøet eller store utslipp av drivhusgasser.

Det blir hevdet at vi ikke trenger å kutte i utslippene da de menneskelige utslippene bare utgjør 4-5% av de naturlige utslippene. Det stemmer at de menneskelige utslippene bare er 4-5 % av de naturlige utslippene. Det som blir en nøkkel her er at de naturlige utslippene er i et system i balanse, mens de menneskelige utslippene kommer som et tillegg til de naturlige. Faktisk så utgjør menneskeskapt CO₂ nå ca. 30 % av CO₂'en i atmosfæren. Dette kan virke ulogisk, men det har en ganske enkel forklaring. Paralellen til forretningsverdenen er veldig tydelig: Der snakker man om omsetning og netto overskudd. Et firma kan ha en omsetning på mange milliarder i året, men likevel gå med null i overskudd. Utgiftene er da like store som inntektene. For å gå i overskudd må inntektene være større enn utgiftene. Og hvis man setter dette overskuddet i banken så hoper det seg opp over tid. Slik er det også med CO₂ i atmosfæren. Hvert år så går vi med et lite overskudd på grunn av de menneskeskapte CO₂-utslippene. Og dette lille ekstra hvert år hoper seg altså opp i atmosfæren og i verdenshavene.

Dybdestoff

Jordas overflate absorberer solstråler, energien fra solstrålene sendes ut som varmestråling. Varmestråling, mer korrekt omtalt som infrarød stråling, er "langbølget stråling". Atmosfæren absorberer mye av den infrarøde strålingen. Drivhusgassene, som for eksempel vanndamp, ozon og CO₂ fanger opp de infrarøde strålene, og reflekterer dem. Når mengden drivhusgasser øker i atmosfæren vil dette føre til en økt drivhuseffekt, noe som igjen medfører økte temperaturer på jorden. Enkelte hevder at havet vil ta opp det økte innholdet i CO₂. Dette er dessverre ikke sant. Havet har kun begrenset mulighet for å ta opp CO₂, og denne muligheten blir mindre jo varmere havet blir.

En økning i CO₂ vil for enkelte områder gi økt plantevekst og matproduksjon, men dette gjelder ikke hele kloden. For eksempel Norge vil nyte et forbedret landbruk, i hvert fall under de mer moderate fremtidsscenariene. Men under de mer ekstreme scenariene (der den globale temperaturen øker med over fire grader) vil landbruket globalt kollapse, rett og slett fordi det ikke bare er CO₂ som bestemmer planteveksten, men også tilgangen på vann, næring og temperatur. Tørke og flom vil som regel ha negativ innvirkning på plantevekst.

Se også

• Drivhusgasser
• Menneskeskapte klimaendringer

Eksterne lenker

• Klimaløftet

Varmeindeks (eng. heat index eller humidex) er et mål på hvor komfortabel man føler seg når det er høy temperatur og høy luftfuktighet.

Beskrivelse

Skal vi ha det forholdsvis behagelig når lufttemperaturen er høy, må kroppen ha mulighet til å kvitte seg med overskuddsvarme. Vi svetter og svetten fordamper. Denne prosessen fjerner varme fra kroppen. Når lufttemperaturen begynner å nærme seg kroppstemperaturen på 37 °C og det er høy relativ fuktighet, vil fordampingen av svette gå saktere. Dette får oss til å «føle» at temperaturen er høyere enn det termometeret viser. Når temperaturen er høyere enn kroppstemperaturen, vil i tillegg vanndamp i lufta kunne kondensere på kroppen vår, og ubehaget blir riktig stort og farlig. Jo større relativ fuktighet, desto mer kondensasjon.

Eksempler

Hvis lufttemperaturen er så høy som 35 °C og den relative fuktigheten er 40 %, vil det føles som om lufttemperaturen er 37 °C. Øker fuktigheten til 70 % , føles det som vi har en lufttemperatur på 50 °C!

En sommerdag i Norge ligger luftfuktigheten vanligvis på mellom 40 og 60 % når det er oppholdsvær. Det er sjelden at lufttemperaturen kommer over 30 °C. Da er det liten sjanse for at temperatur + luftfuktighet skal gi ubehagelige opplevelser. På sydlige breddegrader kan imidlertid denne kunnskapen være god å ta med seg.

Tabell

Se også

• Luftfuktighet
• Beregning av relativ fuktighet
• Relativ fuktighet
• Følt temperatur
• Metning

Eksterne lenker

• Heat index calculator (engelsk)

Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no

• Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
• Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

• Turbulens
• Metning

Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no

• Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
• Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

• Turbulens
• Metning

Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no

• Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
• Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

• Turbulens
• Metning

Kondensasjonsstriper (eksos) fra to fly i tillegg til cirrus-skyer. Foto: Australian Severe Weather

Kondensstriper, kondensasjonsstriper eller contrails (fra eng. condensation trail) er skystriper forårsaket av fly.

Beskrivelse

Kondensstripe med karakteristiske virvler, men bare på den ene siden. Foto: Tor Helge Skaslien/met.no

Kondensstriper har gjerne karakteristiske virvler som skyldes turbulens bak vingene eller flykroppen. Virvlene vises vanligvis bare på den ene siden. Turbulens er ikke relevant for at striper dannes, men viktig for hvordan de blir seende ut.

Kondensstriper som er gått i oppløsning kan forårsake cirrus-skyer.

Typer

Contrails i loop, sett fra satellitt. Klikk på bildet for større versjon. Foto: NOAA/met.no

• Aerodynamiske striper skyldes avkjøling av lufta som passerer over flyvingen. Denne typen er av kort varighet og utydelig fra bakken. Fra flyet kan det observeres bedre, og kan av og til se ut som røykutvikling.
• Eksosstriper skyldes utslipp av fuktighet og kondensasjonskjerner fra flyets drivstoff. Oppstår i høyere luftlag, vanligvis over 25000ft. Temperaturen er der så lav at metning lett inntreffer, selv om lufta i utgangspunktet er tørr.

Se også

• Turbulens
• Metning

UTC er en kortform av Universal Time Coordinated og angir grunnlaget for sivile tidsangivelser i alle land.

Beskrivelse

UTC er ingen egentlig forkortelse, de to første bokstavene angir at det er snakk om en variant av universell tid (engelsk Universal Time) som forkortes UT, og den tredje bokstaven angir at det er koordinert tid (engelsk Coordinated).

Det forekommer ikke sommertid i UTC.

Bruksområde

I værvarsling er bruk av UTC nødvendig blant annet for å lage væranalyser.

Se også

• Synoptisk situasjon
• Sommertid
• Greenwich Mean Time (GMT)

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

• Gaspard Gustave Coriolis
• "Corioliseffekten - en konflikt mellan matematik och sunt förnuft?"(380KB) (Artikkel i Fysikaktuellt nr 3 2004)

Eksterne lenker

• snl.no: Gustave Gaspard Coriolis
• Wikipedia: Corioliskraft

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

• Gaspard Gustave Coriolis
• "Corioliseffekten - en konflikt mellan matematik och sunt förnuft?"(380KB) (Artikkel i Fysikaktuellt nr 3 2004)

Eksterne lenker

• snl.no: Gustave Gaspard Coriolis
• Wikipedia: Corioliskraft

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

• Gaspard Gustave Coriolis
• "Corioliseffekten - en konflikt mellan matematik och sunt förnuft?"(380KB) (Artikkel i Fysikaktuellt nr 3 2004)

Eksterne lenker

• snl.no: Gustave Gaspard Coriolis
• Wikipedia: Corioliskraft

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

• Gaspard Gustave Coriolis
• "Corioliseffekten - en konflikt mellan matematik och sunt förnuft?"(380KB) (Artikkel i Fysikaktuellt nr 3 2004)

Eksterne lenker

• snl.no: Gustave Gaspard Coriolis
• Wikipedia: Corioliskraft

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

• Gaspard Gustave Coriolis
• "Corioliseffekten - en konflikt mellan matematik och sunt förnuft?"(380KB) (Artikkel i Fysikaktuellt nr 3 2004)

Eksterne lenker

• snl.no: Gustave Gaspard Coriolis
• Wikipedia: Corioliskraft

Corioliskraften er jordrotasjonens avbøyende kraft som forklarer vindens og strømmen retning rundt høytrykk og lavtrykk i luft og hav.

Opprinnelse

Corioliskraften henter sitt navn fra den franske matematikeren Gaspard Gustave Coriolis. Han var den første som utviklet de matematiske uttrykkene for de tilleggskreftene som oppstår når man studerer bevegelse ut fra et aksekors som roterer (Coriolis, G. G., 1835: Sur les équations du mouvement relatif des systèmes de corps. J. De l'Ecole royale polytechnique 15: 144–154)(*om likningene for relativ bevegelse i et system av legemer). Da Coriolis skrev artikkelen hadde han verken atmosfæren eller havet i tankene, faktisk heller ikke jordrotasjonen, men var mer opptatt av å studere tilleggskreftene i roterende systemer som for eksempel møllehjul. Det er den ene av disse tilleggskreftene (den andre er sentrifugalkraften) som idag bærer hans navn også innen meteorologi og oseanografi. Selv om tilleggskreftene grunnet jordrotasjonen var godt kjent innen meteorologi og oseanografi utover 1800 tallet var Coriolis sitt arbeid lite kjent. Navnet Corioliskraften ble derfor ikke tatt i bruk for alvor i meteorologisk og oseanografisk litteratur før tidlig på 1900 tallet.

Beskrivelse

Det er forskjellene i trykk som fører til bevegelser i luft og hav ( = vind i lufta, strøm i havet). Hadde jordkloden ikke rotert rundt sin egen akse, ville lufta og vannet beveget seg horisontalt fra der det er høyt trykk mot der det er lavt trykk i et forsøk på å utjevne trykkforskjellene. Men jorda roterer jo, og tilleggskreftene beskrevet av Coriolis kommer til anvendelse. Når partikler i luft og hav beveger seg i forhold til jordoverflaten på grunn av trykkforskjellene, samtidig som jorda roterer rundt sin egen akse, medfører Corioliskraften et mer komplisert bevegelsesmønster. Ved jordoverflaten vil derfor tre krefter i hovesak påvirke en partikkels bevegelse: • Trykk-kraften som virker fra høytrykk mot lavtrykk. • Corioliskraften som virker vinkelrett på bevegelsesretningen, til høyre på den nordlige halvkule og til venstre på den sørlige halvkule. • Friksjonskraften som virker i motsatt retning av bevegelsesretningen.

Se også

• Gaspard Gustave Coriolis
• "Corioliseffekten - en konflikt mellan matematik och sunt förnuft?"(380KB) (Artikkel i Fysikaktuellt nr 3 2004)

Eksterne lenker

• snl.no: Gustave Gaspard Coriolis
• Wikipedia: Corioliskraft

Figuren viser en sinusoidalt bølgeprofil hvor toppene er markert med crest. Illustrasjon: WMO.

Bølgetoppen (eng. crest) eller bølgekammen er det høyeste punktet på en bølge.

Beskrivelse

Etterfølgende bølgetopper er vanligvis av ulik høyde i et komplekst bølgefelt.

Se også

• Bølgedal
• Amplitude
• Bølgeperiode
• Signifikant bølgehøyde

Cumulus, med sine blomkålaktige utvekster, er kanskje den av skytypene som er lettest å dra kjensel på. Foto: Hans Waagen

Cumulus (Cu) også kalt haugskyer, er enkeltstående, tette skyer med skarpe konturer i form av kupler eller tårn.

Beskrivelse

Cumulus har som regel en vannrett underside (skybase) og blomkål-lignende vertikale "oppblomstringer". Hele skyen har et hvitt utseende med en noe mørkere underside. Cumulus kan også forekomme i en noe mer opprevet form.

"Godværs-cumulus" som dannes om dagen over land om sommeren, har sin største utbredelse om ettermiddagen. Disse skyene faller imidlertid fort sammen mot kvelden når bakketemperaturen avtar. Cumulus består hovedsakelig av vanndråper.

Cumulus har skybasis i lavere nivå, men på grunn av sin store vertikale utstrekning kan cumulus ha skytopp også i midlere nivå.

Sett fra satellitt

Den røde pila på satellittbildet viser et område med flere store og små haugskyer. Foto: met.no

På et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer har skytopper lavere enn syv kilometer og har en høyere temperatur enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Haugskyene trer tydeligst frem over hav fordi vannet er mørkt. Store haugskyer vil være lyse på et satellittbilde fordi de strekker seg høyt opp i atmosfæren og får en lav skytopptemperatur. De fleste små og middels store haugskyene har en klar ytre grense. Dersom en cumulussky er i ferd med å vokse til en bygesky blir den "slørete" i toppen. Dette er et god tegn på at den kan gi tordenvær. Det du ser da er ambolten som hovedsaklig består av is og som strekker seg på utsiden av selve skyen.

Dybdestoff

Man kan bruke den såkalte cumulus-formelen til å anslå skyhøyden ved dannelse av cumulus. Formelen ser slik ut:

Differansen mellom bakketemperatur og duggpunktstemperatur x 400 = høyden i fot (T - T_d)400=h. Eks.: T=20, T_d=10 gir: (20-10)400=4000, skyhøyden blir 4000ft.

Det er én viktig forutsetning som må oppfylles for at dette skal være riktig: Skyene må dannes over avlesningsstedet for temperatur og duggpunkt.

Se også

• Lave skyer
• Skybase
• Skyer

Foran til høyre ser man noen mindre cumulus-skyer. Sannsynligvis ligger det en cumulonimbus bak som gir nedbør. Den store skyen har nok vært en cumulonimbus som er i ferd med å ebbe ut. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumuliformede skyer (haugskyer) en samlebetegnelse for skyer med mindre horisontal ustrekning og stor vertikal utstrekning.

Beskrivelse

Disse skyer er dannet i raskt oppadgående luft og kan gi sterke regn-, sludd-, snø-, og haglbyger med torden.

Eksempler

• Cumulus
• Cumulonimbus
• Altocumulus

Se også

• Skyer
• Stratiformede skyer

Foran til høyre ser man noen mindre cumulus-skyer. Sannsynligvis ligger det en cumulonimbus bak som gir nedbør. Den store skyen har nok vært en cumulonimbus som er i ferd med å ebbe ut. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumuliformede skyer (haugskyer) en samlebetegnelse for skyer med mindre horisontal ustrekning og stor vertikal utstrekning.

Beskrivelse

Disse skyer er dannet i raskt oppadgående luft og kan gi sterke regn-, sludd-, snø-, og haglbyger med torden.

Eksempler

• Cumulus
• Cumulonimbus
• Altocumulus

Se også

• Skyer
• Stratiformede skyer

Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

• Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
• Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

• Ambolt
• Lave skyer
• Cumulus
• Mammatus
• Konveksjon
• Skyer

Cumulonimbus-skyer i Skien. Skyene lå nord og øst for byen og ga kraftig regn i Porsgrunnstraktene en halvtimes tid etter at bildet ble tatt. Foto: Sigmund Tvermyr.

Cumulonimbus (Cb) eller bygeskyer er ofte store og tette, opptårnede skymasser med stor vertikal utstrekning som er mer eller mindre stripet eller trevlet i toppen. Toppen brer seg ofte utover og får form av en ambolt.

Beskrivelse

Oppblomstring av en calvus fra et større haugskyområde. Foto: Australian Severe Weather.

Bygeskyene er ofte ledsaget av sundrevne styggeværsskyer i lavere nivå. Bygeskyene består som oftest av vanndråper i den nederste delen og av iskrystaller i den øverste delen.

Cumulonimbus er en del av "skyfamilien" cumulus og har skybase i lavere nivå. På grunn av sin store vertikale utstrekning kan kan ha skytopp både i midlere og høyere nivå.

Livsløpet til en Cb er i størrelsesorden 1 time.

Typer

Kjølig og ustabilt vær skapte mange flotte skyformasjoner når cumulusskyene tårnet seg opp utover dagen. På bildet ser man en tydelig ambolt. Bildet er tatt 30. mai i Skien. Foto: Sigmund Tvermyr.

Det er vanlig å skille mellom to typer cumulonimbus:

• Cumulonimbus calvus, som er uten tydelig amboltform (uten hår/skalle)
• Cumulonimbus incus, med en tydelig amboltform. (Cumulonimbus capillatus (eg. hårete) er en incus.)

Forekomst

I Norge er Cb vanlig i alle bygesituasjoner. De er lettest å få øye på som ettermiddagsbyger i innlandet om sommeren. Torden- og haglbyger er som regel en Cb, men oftest blir det bare en ordinær regn- eller snøbyge.

Bruksområde

Cumulonimbus er av signifikant betydning for lufttrafikken.

Se også

• Ambolt
• Lave skyer
• Cumulus
• Mammatus
• Konveksjon
• Skyer

Cumulus, med sine blomkålaktige utvekster, er kanskje den av skytypene som er lettest å dra kjensel på. Foto: Hans Waagen

Cumulus (Cu) også kalt haugskyer, er enkeltstående, tette skyer med skarpe konturer i form av kupler eller tårn.

Beskrivelse

Cumulus har som regel en vannrett underside (skybase) og blomkål-lignende vertikale "oppblomstringer". Hele skyen har et hvitt utseende med en noe mørkere underside. Cumulus kan også forekomme i en noe mer opprevet form.

"Godværs-cumulus" som dannes om dagen over land om sommeren, har sin største utbredelse om ettermiddagen. Disse skyene faller imidlertid fort sammen mot kvelden når bakketemperaturen avtar. Cumulus består hovedsakelig av vanndråper.

Cumulus har skybasis i lavere nivå, men på grunn av sin store vertikale utstrekning kan cumulus ha skytopp også i midlere nivå.

Sett fra satellitt

Den røde pila på satellittbildet viser et område med flere store og små haugskyer. Foto: met.no

På et satellittbilde er det forholdsvis lett å kjenne igjen skyer. Midlere og lave skyer har skytopper lavere enn syv kilometer og har en høyere temperatur enn høye skyer og reflekterer mindre sollys enn høye skyer. Sammensetningen av kanalene i et RGB (124)-bilde gjør at de får et preg av gul farge. Temperaturen i toppen av skyene er viktig for hvilken farge de får i et RGB-bilde.

Haugskyene trer tydeligst frem over hav fordi vannet er mørkt. Store haugskyer vil være lyse på et satellittbilde fordi de strekker seg høyt opp i atmosfæren og får en lav skytopptemperatur. De fleste små og middels store haugskyene har en klar ytre grense. Dersom en cumulussky er i ferd med å vokse til en bygesky blir den "slørete" i toppen. Dette er et god tegn på at den kan gi tordenvær. Det du ser da er ambolten som hovedsaklig består av is og som strekker seg på utsiden av selve skyen.

Dybdestoff

Man kan bruke den såkalte cumulus-formelen til å anslå skyhøyden ved dannelse av cumulus. Formelen ser slik ut:

Differansen mellom bakketemperatur og duggpunktstemperatur x 400 = høyden i fot (T - T_d)400=h. Eks.: T=20, T_d=10 gir: (20-10)400=4000, skyhøyden blir 4000ft.

Det er én viktig forutsetning som må oppfylles for at dette skal være riktig: Skyene må dannes over avlesningsstedet for temperatur og duggpunkt.

Se også

• Lave skyer
• Skybase
• Skyer

DMI er det danske meteorologiske instituttet.

Eksterne lenker

• Danmarks Meteorologiske Institut (DMI)

Dependent Meteorological Office (DMO) er et meteorologisk kontor underlagt et MWO.

Beskrivelse

Flyværtjenestekontorene i Norge er DMOer. Værtjenestene på Svalbard, Bardufoss, Andøya og Bodø er underlagt MWO Tromsø, mens værtjenesten på Ørlandet er underlagt MWO Bergen.

Se også

• MWO

Meteorologisk institutt står for den offentlige meteorologiske tjeneste for sivile og militære formål i Norge.

Beskrivelse

Ved årsskiftet 2009/20010 hadde met.no 430 årsverk som jobber i den meteorologiske kjeden; fra observering av data via strømmen gjennom IT-systemet til meteorologisk personale som lager værvarlser og forskere som jobber med å forbedre varslene og utnytte data til økt forståelse for vær og klima. Egne meteorologer og forskere er dedikert til å bedre kvaliteten på varslene, enkelte av dem med spesielt fokus på yr.no.

Meteorologisk institutt har 230 meteorologiske observasjonsstasjoner på land. 38 stasjoner eies av samarbeidspartnere, (AVINOR ikke medregnet.) Av disse er:

• 31 manuelle værstasjoner
• 31 stasjoner har observatør
• 207 automatiserte værstasjoner (AVS) hvorav 52 stasjoner har tilknyttet observatør

Av de automatiske værstasjonene ligger:

• 54 stasjoner på flyplasser. 18 av disse stasjonene har tilknyttet observatør slik at de foretar visuelle observasjoner.
• 10 værstasjoner er i Arktis/Antarktis. 9 av stasjonene ligger i Arktis. met.no har til sammen 18 ansatte på ishavet, for å fange opp farlige vær.

Historikk

Meteorologisk institutt ble opprettet 1. desember 1866 og er underlagt Kunnskapsdepartementet. Hovedadministrasjonen ligger på Blindern i Oslo og det er regionale værvarsligskontorer i Oslo, Bergen og Tromsø. I tillegg er det værtjenestekontorer på disse flyplassene: Ørlandet, Bodø, Bardufoss, Andøya og Svalbard.

Navnet var tidligere Det norske meteorologiske institutt (DNMI), navnet ble endret i 2002 og i 2012. Følg lenkene under og les mer om instituttets oppgaver og historie.

Eksterne lenker

• Meteorologisk institutts nettsider
• met.no - Om Meteorologisk institutt
• met.no: Meteorologisk institutts historie

Dato-tids-gruppe (DTG) er en sekssifret tidsangivelse, bestående av dato, timer, minutter.

Eksempel

021520Z betyr den andre dagen i måneden, klokken 15:20 UTC.

Bruksområde

Alle observasjoner og varsler i flyværvarslingen inneholder en DTG for å angi gyldighetstidspunkt eller -periode. En observasjon eller et varsel uten tidsangivelse (eller stedsangivelse) er ingenting verd.

Se også

• UTC

DMI er det danske meteorologiske instituttet.

Eksterne lenker

• Danmarks Meteorologiske Institut (DMI)

DMI er det danske meteorologiske instituttet.

Eksterne lenker

• Danmarks Meteorologiske Institut (DMI)

Dato-tids-gruppe (DTG) er en sekssifret tidsangivelse, bestående av dato, timer, minutter.

Eksempel

021520Z betyr den andre dagen i måneden, klokken 15:20 UTC.

Bruksområde

Alle observasjoner og varsler i flyværvarslingen inneholder en DTG for å angi gyldighetstidspunkt eller -periode. En observasjon eller et varsel uten tidsangivelse (eller stedsangivelse) er ingenting verd.

Se også

• UTC

Dato-tids-gruppe (DTG) er en sekssifret tidsangivelse, bestående av dato, timer, minutter.

Eksempel

021520Z betyr den andre dagen i måneden, klokken 15:20 UTC.

Bruksområde

Alle observasjoner og varsler i flyværvarslingen inneholder en DTG for å angi gyldighetstidspunkt eller -periode. En observasjon eller et varsel uten tidsangivelse (eller stedsangivelse) er ingenting verd.

Se også

• UTC

Lettskyet over Forskningsparken i Oslo. Foto: met.no

Skymengde er et mål for hvor stor del av himmelen som er dekket med skyer.

Beskrivelse

Observert skymengde kan angis i antall åttendedeler av himmelen som er dekket av skyer eller som et prosent-tall. I SYNOP-meldingene er åttendedelene standard.

I værvarslingen

Typiske uttrykk for forandringer i skydekke og nedbør:

• Oppklarnende vær, oppklarning: Overgang til oppholdsvær med høyst 4/8 total skymengde.
• Kortvarig (forbigående) oppklarning: Det begynner å skye til igjen i slutten av varslingsperioden eller litt senere.
• Tiltykning til nedbør. Tiltyknende, tilskyende vær: Overgang fra oppholdsvær med klare partier på himmelen..
• Lettere vær: Det ventes forsatt nedbør, men vesentlig mindre i denne perioden enn i foregående.

I flymeteorologien

Flyværtjenesten bruker andre uttrykk for skymengde. Disse er også internasjonal standard, men er regulert av ICAO gjennom METAR-koden.

Ekstern lenke

• met.no: Observatørens instruks for melding av skymengde i SYNOP-koden

Den arktiske oscillasjon (AO) (the Arctic Oscillation eller the Northern Annular Mode) er betegnelsen på et storstilt luftstrømsystem.

Beskrivelse

Luftmassene over Arktis svinger mellom Nordpolen og de omkringliggende områdene. Denne bevegelsen gjenspeiles i variasjonene i trykket ved havnivå, og er kjent som Den arktiske oscillasjonen (AO).

AO er nært beslektet med den nord-atlantiske oscillasjonen (NAO), men har en noe ulik teknisk deifinisjon: Nemlig den første empiriske ortogonale funksjonen (EOF) av trykket ved havnivå over den nordlige hemisfære, mens NAO er definert som trykkforskjellen (ved havnivå) mellom Island og Asorene (noen ganger brukes Lisboa eller Gibralter i stedenfor Asorene).

Se også

• Den nord-atlantiske oscillasjon

Her er den, den den cirkumzenitale buen. Selve buen er ikke så sjelden, men er spesiell fordi fargene er så klare og tydelige. Foto: Mike Mills

Cirkumzenital bue er et optisk fenomen som følge av sollys som bryter gjennom iskrystaller.

Beskrivelse

Den cirkumzenitale buen oppstår ved at sollyset brytes gjennom iskrystaller som har en spesiell form og som befinner seg høyt oppe i atmosfæren.

Se også

• Iskrystalleffekten
• Halo
• Optiske fenomener

Eksterne lenker

• Atmospheric optics

Den intertropiske konvergenssonen eller Inter Tropical Convergence Zone (ITCZ) er der hvor nordøst-passat nord for Ekvator og sørøst-passat sør for Ekvator møtes.

Beskrivelse

Nær Ekvator finner vi ikke høytrykk og lavtrykk tilsvarende det vi har på høyere bredder. Det er andre fysiske forhold som skaper vind. Sola står høyt på himmelen året rundt i tropiske strøk, områdene på begge sider av Ekvator. Lufta ved bakken/havoverflaten varmes kraftig opp, blir lett og stiger til værs. Det er forholdsvis lavt lufttrykk i tropene (varm luft = lett luft = lavt lufttrykk), men det dannes ikke enkeltstående lavtrykksområder slik vi har på våre breddegrader.

Lufta som stiger til værs i tropene må erstattes av luft som kommer strømmende nord- og sørfra, fra de subtropiske høytrykkene omkring 30 o N og S. Disse luftbevegelsene, vinden, kalles passatvind, nordøst-passat nord for Ekvator, sørøst-passat sør for Ekvator. Der disse to passatene møtes (se også konvergens), har vi den intertropiske konvergenssonen. Denne sonen flytter seg med årstidene (solas posisjon), og er lengst nord når det er sommer på den nordlige halvkule.

Se også

• Konvergens

Den nord-atlantiske oscillasjon (NAO), på engelsk The North Atlantic Oscillation, er betegnelsen på et klimatisk fenomen som skyldes forskjellene i lufttrykk mellom Island og Asorene.

Beskrivelse

Ordet oscillasjon betegner en type svingninger. Den nord-atlantiske oscillasjon kjennetegnes av at lufttrykket ved havnivå over Island svinger i motfase med tilsvarende trykk over Asorene. Det er stort sett på seinhøsten, om vinteren og tidlig på våren at NAO er framtredende.

NAO er nært forbundet med fenomenet Den arktiske oscillasjon som er et mer utbredt mønster av trykkvariasjon, mens NAO er av mer regional art.

Dybdestoff

Man bruker gjerne en indeks (NAO-indeksen) for å beskrive NAO-tilstanden:

• Høy indeks gir vestavær: Trykket over Island lavere enn normalt. Dette medfører mer vestavind med mild og fuktig vestlig luftstrøm over Sør-Norge, slik at vi får milde vintre i sør.
• Lav indeks gir østavær: Tilsier kaldere vintervær forbundet med luftmasser fra øst.

Indeksen er den standardiserte differansen mellom trykket over Asorene og Island (SLP står for Sea Level Pressure):

 (SLP[Asorene] - SLP[Island] - middelverdien)/standardavviket

Lufttrykket ved havnivå bestemmes av hvor mye luftmasse som ligger over havet og trykker. Når trykket endrer seg, er det en konsekvens av at luftmassene flytter på seg. Forskjell i trykket mellom ulike steder skaper også en kraft som gjør at vinder oppstår.

Et storstilt temperaturmønster med luft som er varmere enn normalt over Nord-Europa og kaldere enn normalt over det vestlige Grønland og Labrador, er forbundet med NAO. Likså er et nedbørmønster med mer nedbør enn normalt i det sørlige Skandinavia/Nord-Europa og mindre enn normalt over det sørlige Spania/Portugal et trekk som forbindes med positiv NAO-indeks.

Se også

• Lufttrykk
• Lufttrykk ved havnivå

Eksterne lenker

• North Atlantic Oscillation (om NAOs påvirkning på stormbanenes posisjon)

Dependent Meteorological Office (DMO) er et meteorologisk kontor underlagt et MWO.

Beskrivelse

Flyværtjenestekontorene i Norge er DMOer. Værtjenestene på Svalbard, Bardufoss, Andøya og Bodø er underlagt MWO Tromsø, mens værtjenesten på Ørlandet er underlagt MWO Bergen.

Se også

• MWO

Avsetning (også kalt deposisjon) er en faseovergang direkte fra gass til fast form. Det motsatte kalles for sublimasjon.

Beskrivelse

En slik faseovergang kan være at vanndamp fryser til rim eller iskrystaller uten å gå veien om væske.

I kalde skyer, altså skyer med både iskrystaller og underkjølte skydråper, vil noen av de underkjølte dråpene til en viss grad gå over til vanndamp, som etter hvert vil avsettes direkte til små iskrystaller. Dette, sammen med underkjølte vannråper, gjør at iskrystallene vil vokse raskt og falle ut av skyen som snø, som vil nå bakken som det hvis temperaturen holder seg lav. Er temperaturen imidlertid høy nok i et bakkenært sjikt, vil snøflakene smelte og vi får regn.

Se også

• Vann
• Snø

Det absolutte nullpunkt er grensen for hvor kaldt det fysisk er mulig å bli.

Beskrivelse

Det absolutte nullpunkt er ved minus 273,15 ^oCelsius = 0 Kelvin.

Se også

• Celsius
• Kelvin
• Absolutt temperaturskala

FMI er det finske meteorologiske instituttet.

Se også

• NORDMET

Eksterne lenker

• Det finske meteorologiske institutt (FMI)

EUMETSAT sin planlagte METOP polarbanesatellitt. Illustrasjon: EUMETSAT

MetOp (Europeisk meteorologisk polarbanesatellitt) er en værsatellitt som administrert av EUMETSAT.

Beskrivelse

MetOp gjør 14 runder rundt Jorda i døgnet, og dekker dermed jordoverflaten to ganger pr. døgn. Norges plassering på den nordlige halvkule gjør at MetOp-satellitten vil gi ekstra god dekning av norske områder. MetOp A er den første i rekken av tre polarbanesatellitter som skal skytes opp de neste årene:

• MetOp A ble skutt opp fra Baikonour Cosmodrome i Kazakhstan i oktober 2006.
• MetOp B skytes opp i 2010.
• MetOp C skytes opp i 2014.

Det er den russiskproduserte Soyuz ST-raketten som skal ta MetOp ut i verdensrommet og det er beregnet at de tre satellittene til sammen skal være i drift fram til år 2020.

• MetOp er utviklet i regi av EUMETSAT og Det europeiske romsenteret (ESA) og utviklingen har pågått i åtte år og kostet 19,1 milliarder norske kroner.
• MetOp er utstyrt med instrumenter fra EUMETSAT, ESA, det franske romsenteret (CNES) og amerikanske US National Oceanic and Atmospheric Administration (NOAA).
• Dataene fra MetOp skal leses ned i bakkestasjonen til Kongsberg Satellite Services (KSAT) på Svalbard og derfra overføres de til EUMETSATs hovedkvarter i Darmstad, Tyskland.
• MetOp-serien overtar for amerikanske NOAA-satellitter.

Tekniske fakta

• MetOps egenvekt er 4085 kilo.
• MetOp er 6,3 meter høy og 2,5 x 2,5 meter bred.
• MetOp bringer med seg 12 hovedinstrumenter.
• Et solcellepanel skal gi kraft til hovedinstrumentene.
• Med solcellepanelet utfoldet vil satellitten være 17,6 x 6,6 x 5 meter.

Instrumenter

MetOp A bringer med seg 12 hovedinstrumenter, hvorav to har annen nytte enn meteorologisk. Et av dem; IASI, er det første instrumentet i sitt slag.

• IASI (Infrared Atmospheric Sounding Interferometer)
• ASCAT (Advanced Scatterometer)
• GOME-2 (Global Ozone Monitoring Experiment-2)
• MSH (Microwave Humidity Sounder)
• GRAS (Global navigation satellite systems radio occulation GNSS Receiver for Atmospheric Sounding)
• AMSU-A1/A2 (Advanced Microwave Sounding Units)
• HIRS/4 (High Resolution Infrared Sounder)
• AVHRR (Advanced Very High Resolution Radiometer)
• A-DCS (Advanced Data Collection System)
• SEM-2 (Space Environment Monitor)
• HERITAGE
• SARP-3 (Search And Rescue Processor)
• SARR (Search And Rescue Repeater)

Se også

• EUMETSAT
• NOAA
• Polarbanesatellitter

Diabatiske prosesser er termodynamiske prosesser der det utveksles varmeenergi med omgivelsene, det motsatte av adiabatisk.

Eksempler

Typiske eksempler i meteorologien er stråling, fordampning og kondensasjon.

Se også

• Adiabatiske prosesser

Diabatiske prosesser er termodynamiske prosesser der det utveksles varmeenergi med omgivelsene, det motsatte av adiabatisk.

Eksempler

Typiske eksempler i meteorologien er stråling, fordampning og kondensasjon.

Se også

• Adiabatiske prosesser

Diffluens er når luft strømmer i ulik retning ut fra et område, det "motsatte av" konfluens.

Se også

• Divergens
• Konfluens

Dis er skydråper som sprer sollys slik at man får redusert sikt.

Beskrivelse

Dis kan også oppstå som følge av høy luftforurensning, gasser eller partikler som sprer sollyset slik at sikten blir mindre. Da kalles gjerne dette for ølrøyk eller smog. Når sikten i horisontal retning kommer under 1 km kalles det tåke.

Se også

• Tåkedis
• Sikt
• Tåke
• Ølrøyk

Divergens er hvor luft etter hvert spres utover i horiontalplanet, det motsatte av konvergens

Beskrivelse

I atmosfæren kan luftpartiklene bevege seg fritt i alle retninger. Ved å se på den gjennomsnittlige luftbevegelsen (vinden), framkommer et storstilt mønster: De stabile vindsystemene over verdenshavene, knyttet til høytrykk- og lavtrykksområder.

Eksempel

Et eksempel på divergens finner vi i de store høytrykkene omkring 30 grader nord og sør, der lufta synker ned til jordoverflaten for så å blåse ut i alle retninger fra høytrykkets sentrum.

Se også

• Konvergens
• Høytrykk

Stillebelte (eng. doldrums) er områder på Jorden med svak vind.

Microburst er betegnelsen på en lokal kraftig, men ofte kortvarig vind som dannes ved at forholdsvis kald luft strømmer ned til bakken under en bygesky.

Beskrivelse

I slike skyer er det kraftige vertikale bevegelser, opp og ned. Når det begynner å falle nedbør ut av en bygesky, kan dette medføre at de nedadgående luftstrømmene når helt ned til bakken og brer seg ut horisontalt. Kraftig vindskjær kan bli resultatet, noe som kan utgjøre en stor fare for flytrafikken, spesielt for fly i lav høyde, under landing og avgang.

Se også

• Vindskjær
• Bygeskyer

Eksterne lenker

• Wikipedia: Microburst

Drivhuseffekten er oppvarming av atmosfæren og jordens overflate som følge av at noen av gassene i atmosfæren absorberer en del av den infrarøde varmestrålingen fra jordoverflaten.

Beskrivelse

I et drivhus, med vegger og tak av glass, trenger mye av den kortbølgete strålingen gjennom glasset. Veldig lite av den langbølgete strålingen slipper ut igjen, gjennom vegger og tak. Denne "drivhuseffekten" ligner på den strålingsbalansen vi har mellom kortbølget og langbølget stråling i jordas atmosfære. Derav navnet.

Drivhuseffekten fører til at Jorden blir varmere enn om vi ikke hadde drivhuseffkten ved at deler av varmestrålingen fra Jorden blir stoppet i atmosfæren.

Dybdestoff

Mye av den kortbølgete solstrålingen passerer tvers gjennom atmosfæren og treffer jordoverflaten. En stor del av den langbølgete jordstrålingen stoppes imidlertid av noen gasser - drivhusgasser - i atmosfæren. I praksis betyr dette at ikke all varmen/energien fra Sola "slipper ut" i verdensrommet igjen. Dermed blir temperaturen i atmosfæren høyere enn hva den ville vært uten disse gassene; særlig nær jordoverflaten,. Vi får en gjennomsnittstemperatur i lufta ved jordoverflaten på ca. 15 °C , som gir grunnlag for liv på Jorda. Uten drivhuseffekten ville middeltemperaturen ligget på -18 °C. En økning av drivhusgassene i atmosfæren vil gjøre drivhuseffekten sterkere.

Se også

• Drivhusgasser
• Menneskeskapte klimaendringer

Drivhuseffekten er oppvarming av atmosfæren og jordens overflate som følge av at noen av gassene i atmosfæren absorberer en del av den infrarøde varmestrålingen fra jordoverflaten.

Beskrivelse

I et drivhus, med vegger og tak av glass, trenger mye av den kortbølgete strålingen gjennom glasset. Veldig lite av den langbølgete strålingen slipper ut igjen, gjennom vegger og tak. Denne "drivhuseffekten" ligner på den strålingsbalansen vi har mellom kortbølget og langbølget stråling i jordas atmosfære. Derav navnet.

Drivhuseffekten fører til at Jorden blir varmere enn om vi ikke hadde drivhuseffkten ved at deler av varmestrålingen fra Jorden blir stoppet i atmosfæren.

Dybdestoff

Mye av den kortbølgete solstrålingen passerer tvers gjennom atmosfæren og treffer jordoverflaten. En stor del av den langbølgete jordstrålingen stoppes imidlertid av noen gasser - drivhusgasser - i atmosfæren. I praksis betyr dette at ikke all varmen/energien fra Sola "slipper ut" i verdensrommet igjen. Dermed blir temperaturen i atmosfæren høyere enn hva den ville vært uten disse gassene; særlig nær jordoverflaten,. Vi får en gjennomsnittstemperatur i lufta ved jordoverflaten på ca. 15 °C , som gir grunnlag for liv på Jorda. Uten drivhuseffekten ville middeltemperaturen ligget på -18 °C. En økning av drivhusgassene i atmosfæren vil gjøre drivhuseffekten sterkere.

Se også

• Drivhusgasser
• Menneskeskapte klimaendringer

Drivhuseffekten er oppvarming av atmosfæren og jordens overflate som følge av at noen av gassene i atmosfæren absorberer en del av den infrarøde varmestrålingen fra jordoverflaten.

Beskrivelse

I et drivhus, med vegger og tak av glass, trenger mye av den kortbølgete strålingen gjennom glasset. Veldig lite av den langbølgete strålingen slipper ut igjen, gjennom vegger og tak. Denne "drivhuseffekten" ligner på den strålingsbalansen vi har mellom kortbølget og langbølget stråling i jordas atmosfære. Derav navnet.

Drivhuseffekten fører til at Jorden blir varmere enn om vi ikke hadde drivhuseffkten ved at deler av varmestrålingen fra Jorden blir stoppet i atmosfæren.

Dybdestoff

Mye av den kortbølgete solstrålingen passerer tvers gjennom atmosfæren og treffer jordoverflaten. En stor del av den langbølgete jordstrålingen stoppes imidlertid av noen gasser - drivhusgasser - i atmosfæren. I praksis betyr dette at ikke all varmen/energien fra Sola "slipper ut" i verdensrommet igjen. Dermed blir temperaturen i atmosfæren høyere enn hva den ville vært uten disse gassene; særlig nær jordoverflaten,. Vi får en gjennomsnittstemperatur i lufta ved jordoverflaten på ca. 15 °C , som gir grunnlag for liv på Jorda. Uten drivhuseffekten ville middeltemperaturen ligget på -18 °C. En økning av drivhusgassene i atmosfæren vil gjøre drivhuseffekten sterkere.

Se også

• Drivhusgasser
• Menneskeskapte klimaendringer

Drivhusgasser er gasser som påvirker strålingsbalansen i atmosfæren, og dermed temperaturen på Jorden.

Beskrivelse

I utgangspunktet er drivhuseffekten en naturlig prosess. Menneskelig aktivitet påvirker imidlertid atmosfærens sammensetning av gasser, for eksempel ved utslipp i forbindelse med fyring (ved, kull, olje), bilkjøring eller industrivirksomhet.

Forurensning som bestråles av sterkt sollys kan danne en fotokjemisk tåke som blant annet består av ozon. Dermed stiger ozonnivået i atmosfærens nederste del, og den naturlige drivhuseffekten forsterkes. En økning av mengden klimagasser gjør at atmosfæren holder på mer varme enn den ellers ville gjort.

De fleste klimaforskere mener at gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren har økt det siste hundreåret og at den viktigste årsaken er menneskelig aktivitet. Forskerne mener også at temperaturen vil fortsette å øke i lang tid, selv om utslippene av klimagasser holdes på dagens nivå.

Typer

Viktige drivhusgasser i Jordas atmosfære er:

• Vanndamp H₂O
• Karbondioksid CO₂
• Ozon O₃

Se også

• Drivhuseffekten
• Menneskeskapte klimaendringer

Eksterne lenker

• FNs klimapanel

Drivhusgasser er gasser som påvirker strålingsbalansen i atmosfæren, og dermed temperaturen på Jorden.

Beskrivelse

I utgangspunktet er drivhuseffekten en naturlig prosess. Menneskelig aktivitet påvirker imidlertid atmosfærens sammensetning av gasser, for eksempel ved utslipp i forbindelse med fyring (ved, kull, olje), bilkjøring eller industrivirksomhet.

Forurensning som bestråles av sterkt sollys kan danne en fotokjemisk tåke som blant annet består av ozon. Dermed stiger ozonnivået i atmosfærens nederste del, og den naturlige drivhuseffekten forsterkes. En økning av mengden klimagasser gjør at atmosfæren holder på mer varme enn den ellers ville gjort.

De fleste klimaforskere mener at gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren har økt det siste hundreåret og at den viktigste årsaken er menneskelig aktivitet. Forskerne mener også at temperaturen vil fortsette å øke i lang tid, selv om utslippene av klimagasser holdes på dagens nivå.

Typer

Viktige drivhusgasser i Jordas atmosfære er:

• Vanndamp H₂O
• Karbondioksid CO₂
• Ozon O₃

Se også

• Drivhuseffekten
• Menneskeskapte klimaendringer

Eksterne lenker

• FNs klimapanel

Drivhusgasser er gasser som påvirker strålingsbalansen i atmosfæren, og dermed temperaturen på Jorden.

Beskrivelse

I utgangspunktet er drivhuseffekten en naturlig prosess. Menneskelig aktivitet påvirker imidlertid atmosfærens sammensetning av gasser, for eksempel ved utslipp i forbindelse med fyring (ved, kull, olje), bilkjøring eller industrivirksomhet.

Forurensning som bestråles av sterkt sollys kan danne en fotokjemisk tåke som blant annet består av ozon. Dermed stiger ozonnivået i atmosfærens nederste del, og den naturlige drivhuseffekten forsterkes. En økning av mengden klimagasser gjør at atmosfæren holder på mer varme enn den ellers ville gjort.

De fleste klimaforskere mener at gjennomsnittstemperaturen i atmosfæren har økt det siste hundreåret og at den viktigste årsaken er menneskelig aktivitet. Forskerne mener også at temperaturen vil fortsette å øke i lang tid, selv om utslippene av klimagasser holdes på dagens nivå.

Typer

Viktige drivhusgasser i Jordas atmosfære er:

• Vanndamp H₂O
• Karbondioksid CO₂
• Ozon O₃

Se også

• Drivhuseffekten
• Menneskeskapte klimaendringer

Eksterne lenker

• FNs klimapanel

Drivis utenfor Hopen værstasjon. Foto: Erik Bjørnstad/met.no

Drivis (eng. drift ice) kalles alle former for havis, bortsett fra fastis, uanhengig av hvilken form den har eller hvordan den er fordelt.

Se også

• Havis

Drop-sonde er en radiosonde med en liten fallskjerm, som blir sluppet fra fly.

Beskrivelse

De fleste radiosondene blir festet til værballonger som slippes fra faste steder på jordoverflaten. Med drop-sonder kan man i større grad oppsøke værfenomener som man ønsker å studere nærmere.

Se også

• Radiosonder

Drop-sonde er en radiosonde med en liten fallskjerm, som blir sluppet fra fly.

Beskrivelse

De fleste radiosondene blir festet til værballonger som slippes fra faste steder på jordoverflaten. Med drop-sonder kan man i større grad oppsøke værfenomener som man ønsker å studere nærmere.

Se også

• Radiosonder

Dugg er vanndamp som kondenserer mot bakken.

Beskrivelse

Dugg oppstår når temperaturen på bakken faller under luftas duggpunktstemperatur. Hvis bakketemperaturen samtidig er på minussiden avsettes vanndampen som rim.

Se også

• Rim
• Duggpunktstemperatur
• Metning

Duggpunktstemperatur er den temperaturen lufta må avkjøles til før metning (duggdannelse) inntreffer.

Beskrivelse

Duggpunktstemperaturen er alltid lavere enn temperaturen, og gir i mye større grad et bilde av den absolutte fuktigheten i lufta, enn relativ fuktighet gjør.

Se også

• Våttemperatur

Eksterne lenker

• Wikipedia.org: Calculating the dew point

Duggpunktstemperatur er den temperaturen lufta må avkjøles til før metning (duggdannelse) inntreffer.

Beskrivelse

Duggpunktstemperaturen er alltid lavere enn temperaturen, og gir i mye større grad et bilde av den absolutte fuktigheten i lufta, enn relativ fuktighet gjør.

Se også

• Våttemperatur

Eksterne lenker

• Wikipedia.org: Calculating the dew point

Støvvirvler eller sandvirvler (eng. dust devil) tydelig definerte lokale virvelbevegelser i atmosfæren frakter sand og støv til værs.

Beskrivelse

Støvvirvlene skyldes sterk soloppvarming av bakken i et område med mye sand eller tørr jord. Lufta nær bakken stiger lokalt (konveksjon) og det settes i gang en "støvete" virvel når luft fra omgivelsene strømmer inn for å erstatte den oppstigende, varme lufta.

Forekomst

I Norge blir det ofte observert slike fenomener om våren over jordbruksområder med nypløyd tørr jord, før veksten har begynt. Virvlene er gjerne noen meter høye, med en diameter på noen få meter.

Se også

• Virvelvind

Støvvirvler eller sandvirvler (eng. dust devil) tydelig definerte lokale virvelbevegelser i atmosfæren frakter sand og støv til værs.

Beskrivelse

Støvvirvlene skyldes sterk soloppvarming av bakken i et område med mye sand eller tørr jord. Lufta nær bakken stiger lokalt (konveksjon) og det settes i gang en "støvete" virvel når luft fra omgivelsene strømmer inn for å erstatte den oppstigende, varme lufta.

Forekomst

I Norge blir det ofte observert slike fenomener om våren over jordbruksområder med nypløyd tørr jord, før veksten har begynt. Virvlene er gjerne noen meter høye, med en diameter på noen få meter.

Se også

• Virvelvind

Døgngjennomsnitt eller døgnmiddel er gjennomsnittet av en værparameter for et helt døgn.

Se også

• Årsgjennomsnitt
• Månedsgjennomsnitt

Døgngjennomsnitt eller døgnmiddel er gjennomsnittet av en værparameter for et helt døgn.

Se også

• Årsgjennomsnitt
• Månedsgjennomsnitt

Døgnmiddeltemperatur er gjennomsnittstemperaturen gjennom et temperaturdøgn.

Dybdestoff

Døgnmiddeltemperaturen fra manuelle værstasjoner regnes ut med følgende formel:

t = N - k(N-min)

• N = 1/3 (t06 + t12 + t18), dvs. gjennomsnittet av temperaturen kl 06, 12 og 18 UTC.
• k er en faktor som varierer med sted og måned.
• min er temperaturdøgnets minimumstemperatur.

En forenklet metode: t = 1/4 (t06 + t18 + min + max)

Se også

• Årsmiddeltemperatur
• Månedsmiddeltemperatur

Døgnmiddeltemperatur er gjennomsnittstemperaturen gjennom et temperaturdøgn.

Dybdestoff

Døgnmiddeltemperaturen fra manuelle værstasjoner regnes ut med følgende formel:

t = N - k(N-min)

• N = 1/3 (t06 + t12 + t18), dvs. gjennomsnittet av temperaturen kl 06, 12 og 18 UTC.
• k er en faktor som varierer med sted og måned.
• min er temperaturdøgnets minimumstemperatur.

En forenklet metode: t = 1/4 (t06 + t18 + min + max)

Se også

• Årsmiddeltemperatur
• Månedsmiddeltemperatur

Døgnmiddeltemperatur er gjennomsnittstemperaturen gjennom et temperaturdøgn.

Dybdestoff

Døgnmiddeltemperaturen fra manuelle værstasjoner regnes ut med følgende formel:

t = N - k(N-min)

• N = 1/3 (t06 + t12 + t18), dvs. gjennomsnittet av temperaturen kl 06, 12 og 18 UTC.
• k er en faktor som varierer med sted og måned.
• min er temperaturdøgnets minimumstemperatur.

En forenklet metode: t = 1/4 (t06 + t18 + min + max)

Se også

• Årsmiddeltemperatur
• Månedsmiddeltemperatur

Døgngjennomsnitt eller døgnmiddel er gjennomsnittet av en værparameter for et helt døgn.

Se også

• Årsgjennomsnitt
• Månedsgjennomsnitt

Døgnverdier er værobservasjoner som gjelder for et døgn.

Typer

Døgnverdier oppgis vanligvis i form av:

• Gjennomsnittsverdier
• Maksimumsverdi
• Minimumsverdi
• Sum

Se også

• Månedsverdier
• Årsverdier